Improviserer i Mjøndalen

Forfatter og artist Bård Torgersen (51) kommer til «Kulturhælja» i Nedre Eiker bibliotek fredag.

«Se der danser bestefar,» messes det i en av musiker og forfatter Bård Torgersens nye låter fra albumet «all driten jeg hiver i søpla blir til stjerner om natta». Og ifølge biblioteket er det nettopp det vi kommer til å få se denne kvelden: en mann i sin beste alder, som gir det han har, og litt til.

På scenen manes de fram medrivende beats og lydlandskaper, poetisk vokal, og en sceneopptreden i skjæringspunktet mellom konsert, ritual og teater».

Kan du utdype litt hva ditt konsept, din opptreden går ut på, hva får publikum oppleve?

– Beskrivelsen synes jeg er ganske dekkende. Men jeg forsøker å få hver konsert til å være en ny opplevelse, det vil si: en stor del av det jeg gjør på scenen er improvisert. Jeg må risikere at alt kan gå på trynet. Ellers synes jeg ikke det er noe vits i å opptre.

Bibliotekene har blitt mer enn bare et sted å låne bøker de siste årene, hva tenker du rundt dette, og hva er ditt eget forhold til biblioteket?

– Biblioteket er et sted jeg går for å være stille, være med andre som også er stille. Jeg liker biblioteket på samme måte som jeg liker kirker og templer.

Du har en spennende bakgrunn med musikk og skriving, hvordan startet det hele?

– Jeg var sint og jeg ville skrike og jeg fant ut en gang i ungdommen at det kunne jeg gjøre på en scene.

Du romandebuterte i 2005 med boka «Alt skal vekk» og kom med den siste «Lengter Knuser Slår» nylig – og mange vil si at du utforsker forholdet mellom selvdestruksjon og overlevelse. Kan du fortelle litt om dette, hva du ønsker å formidle og hvorfor?

– Det er sånn jeg opplever at de fleste lever, i akkurat det spennet, noen vil kanskje nekte på at de gjør det, men det er sånn.

Din siste roman «Lengter knuser slår» har fått strålende kritikker, hva betyr kritikk for deg?

– Jeg blir glad for å bli møtt med entusiasme, det gjør jeg.

Du har vært lærer ved skrivelinja på Westerdals, og kan kanskje krediteres en del av æren for at for eksempel Helga Flatland fikk gitt ut bok, jobber du der fremdeles, og hva betyr det å videreformidle til andre?

– Ja, jeg jobber der enda, og skal jobbe der til jeg ikke kan gå lenger. Jeg opplever den jobben som like meningsfull som å skrive, det er en del av den samme praksisen.

Hvordan ser dine videre planer ut, blir det mange opptredener og konserter fremover, og har du flere romaner og diktutgivelser på gang?

– Ja, det blir tett program framover, opplesninger og konserter, og til høsten håper jeg at det nye albumet med Universet, prosjektet til Kenneth Ishak og meg, kommer ut.

Hva ser du mest frem til under «Kulturhælja» i Mjøndalen?

– Å komme bort fra Oslo!

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Det går ikke an å si én bok. Det er nye bøker hele tiden. Akkurat nå er jeg oppslukt av haikudikteren Basho.

Hva gjør deg lykkelig?

– Familien min, vennene mine, og studentene mine.

Hvem er din barndomshelt?

– Karlson på taket og Gateavisa, som jeg stjal av broren min.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Det blir litt voldsomt å legge ut om her.

Hva misliker du mest ved deg selv?

– Jeg har sluttet med det. I det hele tatt er jeg lei av å mislike. Det er for enkelt. Jeg jobber med å gjøre det vanskelig for meg selv med å like.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for eller imot?

– Jeg er ferdig med å gå i tog.

Er det noe du angrer på?

– Jeg er ferdig med det også. Anger er de lates privilegium. Jeg er ikke lat.

Hvem ville du stått fast i heisen med?

– Noen som luktet godt, som kunne fått meg til å le.