Drammen Ap: Fra nød til seier

Av Nils Johan Rønniksen

Lørdag 14. februar holder Drammen Arbeiderparti sitt årsmøte i Folkets Hus. Så langt vi kan regne oss til det, blir det det 112. årsmøte i partiets historie; vi må trekke fra de fire krigsårene fra 1941 til 1944. I 1940 ble årsmøtet holdt før krigen kom til landet 9. april, i 1945 ble årsmøtet holdt en gang etter frigjøringen 8. mai. Arbeiderpartiet og de andre politiske partiene, med unntak av NS, ble oppløst og forbudt av rikskommissær Terboven 25. september 1940.

En lang historie til å være stolt av – en historie som handler om at «vi intet var, men alt nå evner», slik det heter i første vers av Internasjonalen.
Vi minner om partiets programerklæring i oppstarten for 116 år siden: «Dets formål er ved alle lovlige midler å virke for de sosialdemokratiske prinsippers utbredelse og anerkjennelse i henhold til Det norske Arbeiderpartis program og bidra til utryddelse av enhver fordom og overtro, å hevde alle menneskers naturlige likeberettigelse, å samle de fra statsstyrelsen utelukkede og med hensyn til politiske rettigheter tilsidesatte til felles anstrengelse for ervervelse og utvidelse av deres rettigheter. Formålet søkes oppnådd ved avholdelse av møter med foredrag og lignende».

Partiets første formann ble selvsagt Andreas Nielsen, bryggearbeideren, som med klokskap og tålmodighet ledet byens arbeiderorganisasjoner bort fra filantropien til kamporganer for arbeidernes rettigheter og frigjørelse. Ungdommen samlet seg i et sosialdemokratisk ungdomslag, der Hans Johansen var en av pionerene.

Ett av de store øyeblikkene i Drammenspartiets historie var da det erobret flertallet i Drammen Arbeiderforening 1906. 1.300 var til stede på dette møtet som ble holdt i Ridehuset. Det lå der Park hotell ligger nå, og ble revet i 1961.
Første verdenskrig førte med seg en sterk radikalisering med dyrtidsaksjoner, dannelse av arbeiderråd i Drammen etter russisk mønster. Et flertall i partiet ble revolusjonære og landspartiet vedtok å melde partiet inn i Den kommunistiske Internasjonale, KOMINTERN. Sosialdemokratene gikk ut av Arbeiderpartiet og dannet eget parti i 1921. Da Arbeiderpartiet gikk ut av Internasjonalen i 1923, dannet et mindretall Norges Kommunistiske Parti. De ideologiske motsetningene var beinharde i Drammen, det ser vi av avisreferater og møteprotokoller. Også i politikken leger tida det meste; sosialdemokratene og Arbeiderpartiet fant sammen i 1927, sosialdemokratene hilste sine kamerater i Arbeiderpartiet velkommen tilbake til det ideologiske faderhus, sikkert med en viss fryd. Hornsrud­regjeringen kom og gikk; Horns­rud ble sett på med stor aktelse her i distriktet; han var av «våre egne».

Og vi i Fremtiden kan ikke sette ord på papir uten å nevne vår tidligere redaktør, Torgeir Vraa. En kjempe som for evig løfter hendene mot håpets framtid og som ungdommen gir ord og blomster hver 1. mai. Først ved Nygaardsvold-regjeringens tiltredelse i mars 1935 ble Arbeiderpartiet et reformistisk, garantert demokratisk parti. Nytt håp ble tent, «de harde trettiåra» var tilbakelagt, og med kraft sang kameratene, kvinner som menn, «Brødre, til sol og til frihet, brødre, mot lyset vi går. Klart imot fortidens mørke framtida lysende står». «Hele folket i arbeid!» lød parolen.

Mørke skyer i horisonten, vår avis advarte i sterke ordelag mot den europeiske fascismen; vi så den virksom under borgerkrigen i Spania. Også vi fikk føle; de fem mørke år, okkupasjonen som kostet oss så mye; som kostet Europa 50 millioner døde. Jubelen i mai ’45, partiet kom igjen til hektene, våre egne kom hjem fra fangeleirene, partiarbeidet kom i gang. Første store, politiske sak var en eventuell samling av kommunistene og Arbeiderpartiet til et stort parti. Det ble det intet av, torpedert av ortodokse kretser i NKP. Ledende krefter i Ap pustet lettet ut. I ettertid kan vi undres på om et parti kunne bestå, med personer som Haakon Lie og Peder Furubotn i sin midte.

Så kom utfordringene. Først måtte et underernært folk skaffes mat. Amerikansk corned beef og dansk flesk kom i skipslaster; danskehjelp og svenskehjelp. Finnmark og Nord-Troms måtte gjenreises, ikke en plankebit til salgs for søringer. Så NATO i 1949. Skepsis, til og med Einar Gerhardsen var skeptisk, mange mente et nordisk forsvarsforbund ville være best, der vi ikke ville ligge under domene av en stormakt. Til sist den kalde krigen, NKPs destruktive kamp mot seg selv (det annet sentrum), som førte til at partiet ble en liten, politisk sekt.

Samme høst som Nygaardsvold kom til makten (1935), vant Drammen Ap ordføreren for første gang. Jubel! Karl Gundersen i ordførerstolen – endelig! Det ble en brå slutt i 1940, han Kal’ ble avsatt av nazistene, byen fikk naziordførere som ikke var valgt av folket. Men han Kal’ gjenoppsto i mai ’45. I tolv år fortsatte han, fulgt av glassblåser Kornelius Ingebrigtsen. Deretter Hagbart Kylland og Erik Dalheim. Et borgerlig intermesso, før det ble Lise Christoffersens tur. Dalheim og Christoffersen ble begge stortingsrepresentanter. Torgeir Micaelsen, import fra Mjøndalen, er Aps mann på Tinget. Og nå, med galluper som i Gerhardsens tid, har partiet igjen muligheten til flertall i denne by?