Debatt

Bak hver solskinnshistorie står ni som aldri kommer seg ut

Ni av ti klarer ikke å fri seg fra alkoholmisbruket. Men det vil vi ikke høre om, for det er ubehagelig.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Av: Elisabeth Jørgensen Singh, forfatter av boken «Historien om et fall. Kostnader og konsekvenser av dagens alkoholpolitikk.»

I dag har vi to pandemier gående i samfunnet, koronaen og et tiltakende alkoholkonsum. Den første skrives og snakkes det opp av vegger og nedad stolper om, den andre er omgitt av en illevarslende taushet.

Når pressen bestemmer dagsorden, blir det som pressen vil.

Under spanskesyken ble brennevin brukt som “medisin”, og alle kunne få resept på en halv flaske konjakk: det skulle være helsebringende. Til og med veterinærer kunne foreskrive en halvflaske brennevin “i medisinsk øyemed”. Dette er det blitt raljert ettertrykkelig med i pressen og i fagbøker opp gjennom årene – helt til i fjor.

Men nå er vi der igjen: Alle butikker stenges – med unntak av matvareforretninger, apoteker – og polet. Vinmonopolet blir rangert på lik linje med apoteket, dette er jo noe folk virkelig trenger!

Altså tilbake til start for hundre år siden.

I dag regner man ca. 500.000 mennesker i Norge som har et overdrevent og helseskadelig alkoholforbruk. Det er denne halve millionen som står for halvparten av all alkohol som konsumeres her i landet.

Av disse 500.000 regnes halvparten å ha et så høyt overforbruk at det er livsfarlig både for dem selv og andre.

Ut fra disse 250.000 regner man i snitt syv medavhengig per misbruker, hvilket tilsier at drøyt 1,7 millioner mennesker får sitt liv negativt påvirket av noen andres misbruk. Svært mange av dem er barn.

Rett som det er dukker det nå opp historier i pressen om tidligere alkoholikere som står fram med sin historie og deler gleden over å ha fått et nytt liv som rusfri.

Dette er oppbyggelig lesning, og noe alle elsker å lese om. For der ser man jo at det var ikke så farlig likevel, flinke gutten eller jenta, som snublet og kom seg på beina igjen. Se – det gikk jo så bra så!

Men bak enhver som klarer å kare seg ut av et misbruk ligger det 9 – ni – andre som ikke har klart det, som har gått på trynet og blitt liggende der.

Men det vil vi ikke høre om, det er bare for ubehagelig. Vi holder oss heller til solskinnshistoriene.

Men når kun én av 10 kommer ut av misbruket, kan ikke pressen presentere solskinnshistorie på solskinnshistorie. Det tegner et feilaktig bilde av hvor mange som klarer å fri seg fra misbruket.

Nestor innen norsk alkoholforskning, dr.med. professor Hans Olav Fekjær, har uttalt at alkoholen er vårt farligste rusmiddel, for det er akseptert, allment utbredt, tilgjengelig og lovlig.

Alkohol med måte kan høyne et måltid eller en opplevelse, men er det virkelig nødvendig å ha alkoholen smurt tynt utover det ganske land til enhver tid, i sportssammenhenger, på kulturarrangementer og strikkeklubber; på brygger, streder og torg.

Uten alkohol er visst intet sosialt treff komplett lenger?

Samtidig er pressen er full av digre annonser for digitale vinkurs og anbefalinger av forskjellige vinmerker. Forestill deg at vin blir byttet ut med nikotin – det ville jo være helt absurd. Men det er ikke mer enn 15 år siden Røykeloven ble innført. Da hadde det vært forbudt å reklamere for sigaretter i noen år allerede, men det er jo tilfellet med alkohol også?

Det er jo ikke lov å drive alkoholreklame? Så hva er det egentlig som skjer?

Mange lider av den misoppfatning at staten tjener på dette. Regner man alle inntekter fra salg og merverdiavgift, omsetning i barer, restauranter og på Polet, havner man på rundt 13,5 milliarder. Men utgiftssida, inkl. sykefravær, skader, skofting, redusert arbeidskapasitet, alkoholrelatert arbeidsløshet etc. ligger på ca. 22 milliarder. Enhver bedriftsleder med vettet i behold vil se at dette er dårlig butikk:

Denne kosen koster samfunnet netto 8,5 milliarder kroner i året.

En tredel av Norges befolkning vil kunne skrive under på at de er lut lei av å få sin tilværelse ødelagt av andres alkoholmisbruk. Teller vi ikke?

For å få et bilde av problemomfanget, foreslår jeg at du begynner å telle til 500.000. Deretter – hvis du gidder – kan du jo fortsette med å telle de 1,7 millioner medavhengige også.

Men det er jo bare enkeltsaker.