Hyttetur versus virus

Av cand.polit. Mathias B. Dannevig, Lier

Det jubles fra bygde-Norge når Regjeringen nå har innført forbud mot hyttegjester fra annen kommune. På sosiale medier snakkes det i mange spalter om «Hyttefolks egoisme» og «Dugnaden dreier seg om annet enn hytteturer».

Nå er det svært mye av dette som trenger en korrigering: For det første har mye av situasjonen lite med hyttefolks egoisme å gjøre. Det er heller ikke slik at hyttekommuners omsorg for egne innbyggere skal settes på spill, slik hyttebesøk utenfra blir beskyldt for å måtte medvirke til. Våre nesten 500.000 fritidsboliger (inkludert helårsboliger som brukes til dette) er intet problem i korona-sammenheng, hvis man ikke gjør dem til det. Slik som nå. De kunne faktisk være en ressurs, slik som i Danmark.

LES OGSÅ (+): Laboratoriet til farmasøyt Håvard (60) fra Svelvik analyserer Drammen kommunes koronatester

I fase 2 av epidemien vil smittetettheten i bystrøk stige dramatisk, og utsatte grupper som eldre og luftveissyke må isolere seg ytterligere. Dette blir en farlig tid for dem, og om de i frisk tilstand hadde kunnet reise på hytta i stedet for å bo i bygården med masse folk, ville det vært mye tryggere. Hytteliv kunne utmerket godt i dagens situasjon, via kommunenes hjemmesider og obligatoriske skriftlige avtaler, blitt kraftig regulert. En betingelse for hyttebesøk kunne være at standard-avtaler må signeres av ansvarlige hyttegjester. I Frankrike har man etablert slike ordninger, hvor signert dokument må medbringes for de som hører til unntak det knytter seg klare betingelser til. Det kan her være krav både til helse for hyttefolk utenfra kommunen, antall gjester og garantier for egen transportkapasitet til hjemkommunen.

Det kunne vært klare krav om ferdsel og turgåing, innkjøpsreglement, kanskje med obligatorisk matbestilling levert på døren om nødvendig (næringslivet ville elsket det!), og forbud mot alle opphold i karantene eller sykdomssammenheng.

LES OGSÅ: Patruljerer hytteområdene i Nore og Uvdal og Rollag

Kommunene kunne lettvint og etter eget ønske og behov satt opp de kriterier som krevdes for at hytteopphold utenfra ikke skulle belaste de fastboendes helsevesen, eller representert den minste smittefare. Samt selvfølgelig at utenbygds hytte-eieres helserettigheter her ble kansellert i korona-sammenheng, og at folk ved slikt behov straks skal forsvinne inn i bilen og kjøre til hjemkommunen.

Beredskap for hyttefolks ulykker og ikke koronarelatert akutt-beredskap har hyttefolket allerede vært med å betale for at er på plass, og slikt tilfeldig behov er det intet saklig argument for å problematisere..

Ordninger som dette ville alle akseptert i dagens situasjon, for de kommuner hvor hyttebefolkningens størrelse er krevende i forhold til egen liten befolkning.

Men i stedet har man valgt den lettvinte forbudsløsningen, som skjærer alle landets kommuner med alt fra 3 til 20.000 hytter over en kam, med felles «løsning»  – uansett om det bor 1.000 eller 200.000 fastboende i hyttekommunen, og uansett om det er 10 minutter eller 10 timer i bilen til din folkeregister-kommune. Det bidrar til de forferdelige, hatefulle og stigmatiserende forestillinger som spres i sosiale medier om hensynsløse hytte-eiere som gir f., strør om seg med smitte og ikke bryr seg om de gode myndigheters kamp for alles liv.  

Mens man generelt bygger dugnaden i Norge på at folk opptrer ansvarsfullt og vasker hender, ikke treffer sine barnebarn, bor isolert i karantene, holder 1 meters avstand og følger oppleggene, så fraskriver man altså automatisk hyttefolket alle disse samme egenskaper. Man ser på dem som kanskje nå trenger hytta som beskyttelse fra et dårlig bymiljø nærmest som invaderende skadedyr. Da er det på tide å spørre seg selv hvem som representerer egoismen her. Det er nok mulig at de med villa-alternativ i Lier eller Bærum med ett mål tomt bør ligge veldig lavt, for dem er dette ingen tragedie. Men neppe de eldre i 70-årene fra tykkeste byen som eier fritidsbolig ute i skogen som de nå gjerne ville reist til for økt sikkerhet. Som Høyre nå nekter dem å ta i bruk.

Vi har vanskelige tider og dugnad. Ja, det har vi. Men det stiller fortsatt visse krav til kvalitet i vedtakene som fattes. Dette vedtaket er i så henseende på et bunn-nivå med svært dårlig treffsikkerhet, det representerer en politisk refleks og ikke så rent lite forvaltningsmessig  inkompetanse.