Nyheter

Ut på tur – (nesten) aldri sur

Sitrondrops og kakao har en spesiell klang i mine ører, men i barndommen var de gode turkamerater.

Denne byhistorien er en reprise til glede for nye lesere. Publisert første gang i 2017.

Mange av oss har vokst opp i turglade familier. Hver eneste helg, uansett vær og føreforhold ble vi tatt med på tur. Søndagstur, skitur, skøytetur, spasertur, fjelltur og så videre. Aldri en helg uten, og noen ganger både lørdag og søndag.

Vi var heldige vil mange si, som fikk frisk luft, trim og næring til kropp og sjel. Men for hun som gjerne kunne sitte inne en solskinnsdag og tegne, eller leke med dukker i stedet for å kle på seg, ble maset om tur av og til slitsomt.

En gang trodde jeg mamma hadde glemt at vi skulle ut på tur, siden oppholdet etter frokost tok litt lengre tid enn vanlig. Men nei, der kom oppropet: «Nå må dere kle på dere, vi skal snart ut!».

Og da var det bare å ta på seg den grønne nikkersen, ski-strømpene og alt det andre. Og hadde man vært så uheldig på en kald dag å glemme å ta på stillongsen først, var det jo ekstra ergerlig å måtte starte helt forfra igjen.

I favorittnikkersen - den grønne. Og med Madshus ski med Rottefella bindinger. Jeg synes selv at jeg var kjempefin. Foto: A.A. Helgeland

Men ut på tur kom vi alltid, enten innover Drammensmarka eller på Konnerud. Hvis det var magert med snø og dårlig skiføre ble det skøyter, på Ormtjern eller på Kloptjern.

Mamma hadde alltid med hjemmebakte boller, saft på plastflaske og kakao på termos. De gangene vi dro på skøytetur var nok de morsomste. Og særlig på Kloptjern. Det myldret av folk – familier og venner, hele bydelen gikk på skøyter. Alle hadde med sekker med niste og ekstra ullsokker, det var nærmest en camp inne langs land.

Jeg kan huske spennende oppdagelser langs grunna, der jeg likte å holde meg, hvor man kunne se bunnen av vannet gjennom isen og hvor det kanskje var en skummel sprekk. Hvis man la seg ned på magen og skottet ned i blank is kunne man få øye på det stivfrosne livet under isen, gress og stein og kanskje et og annet lite dyr.

På Kloptjern ble det spilt bandy, blanda lag med barn og voksne. Og det kunne være flere «kamper» på en gang, det var nok av plass. Hvis det var litt snø på isen ble den måkt av noen som hadde med svære måke-skuffer, de unge gutta dyttet snøen foran seg mens de gikk på skøyter.

Det morsomste var å gå på langtur innover, så langt man kunne komme. Pappa suste av gårde på lengdeløpere, han var reser og hadde hatt Finn Hodt som trener på Marienlyst. Jeg husker lyden av skarpe skøyteegger på isen, litt bulder og brak.

Det gikk ikke så fort med meg og lyden av mine tremeis-skøyter var ikke helt den samme.

Pause, det var viktig med litt saft-og-bolle-påfyll. Eller kakao. Søster og mamma og undertegnede i pulken. Foto: A.A. Helgeland

Skiturene var også ofte sosiale, lenge før individuell dobbeltdans og padling, rub og trange skidresser. Nå skal det sies at med sportsbutikk i familien sto det ikke på utstyret vårt, men det var likevel et ganske annet tempo i sporet for noen tiår siden, sammenlignet med i dag.

Vi gikk på Konnerudskauen og inn til Skioldhytta og Sifhytta, over Stegla og etterhvert Bremsa, Sagdammen og mange andre fine steder. Vi dro av gårde med venne-familier eller bare oss, og så kanskje vi traff noen i løypa.

En gang husker jeg vi var tre familier, med åtte barn til sammen. Været var ikke på vår side, med snø og vind og ikke så godt skiføre. Men fantasien blomstret på Konnerudskauen, og det ble bygget en flaskebakke med foreldrene i spissen som ingeniører og bakkemannskap. Vi hadde det kjempegøy, de voksne kuppa nesten flaskebakken, og jubelen sto under de høye grantrærne.

En liten rast ved Stegla, mamma, søster og jeg. Pappa bak kamera som alltid. Skioldhytta i det fjerne. Foto: A.A. Helgeland

Når turen gikk på Bragernes- siden av byen hendte det vi spente på skiene hjemme, men som oftest kjørte vi til Spiralen og gikk derfra, så fikk vi også en spennende tunnelopplevelse. Husker jeg lurte på hvorfor vi liksom aldri kom rundt neste sving inne i Spiraltunnelen?

Vi passerte Juletønna, Kudalen og Damefallet før vi nådde Landfalltjern og Myrdammen.

Én tur husker jeg bedre enn noen annen. Det var en lørdag og pappa var i butikken på jobb, bare mamma og oss barna. For å spare litt tid og krefter kjørte vi så langt opp i Underlia som det gikk an, det var ikke brøyta parkeringsplass på Landfalltjern den gangen.

Vi kom til Tverken og gledet oss til vaffel, men da skuffelsen hadde lagt seg fordi det var stengt, gikk vi videre mot mammas mål for skituren; Skimten!

Det var et stykke å gå for små kropper og da vi omsider nådde målet, var overraskelsen og skuffelsen for oss barna om mulig enda større enn de uteblitte vaflene på Tverken. Her var det jo ingenting! Vi trodde jo at Skimten også var en hytte som solgte noe.

Og da mamma så vår reaksjon har hun senere fortalt at hun tenkte: «Herregud Gro, hvordan kan du være så tjukk i hue?». Den dag i dag, nesten 45 år etter, er hun fremdeles litt sint på seg selv og lei seg fordi hun ikke hadde tatt med litt sjokolade i det minste.

Men ellers var det jo alltid sitrondrops i anorakken, vi gikk og gikk og ble premiert underveis. Etter hvert ble vi bedre på ski og jeg husker vi frydet oss da mamma en dag ropte: «Veeent, vil dere ha en sitrondrops!»

Vinteren 1968 og jeg koser meg i pulken. Lykken var sikkert å bli dratt innover. Men jeg husker det ikke. Foto: A.A. Helgeland

Da slyngelalderen meldte seg og det var om og gjøre å sove lenge på søndagene, gadd vi ikke lenger bli med på skitur. Foreldrene våre fikk endelig gå lange turer, innover Kamstrupløypa mot Marivann og enda lenger.

Nå kunne de kose seg uten mas fra halvstore unger som lurte på «Hvor langt er det igjen?» Men idyllen ble raskt borte, det som hadde vært noen langturer ble i beste fall en tur til Stronghytta – etter fire søndager ville vi nemlig være med igjen!