Karpe Diems Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid og Chirag Rashmikant Patel fra boka «Dødtid» FOTO: Michael Ray Vera Cruz Angeles/akam1k3

Hvis Karpe Diem også blir politikere, da dør musikken

Musikere har en fordel, framfor de fleste andre i samfunnet: De kan velge når de vil bli tatt alvorlig, og når de ikke vil bli tatt alvorlig. Det er faktisk veldig viktig.

Mandag ga Karpe Diem ut låta Hus/hotell/slott brenner. En av de første linjene går sånn her: «Jeg får lyst på MDMA og gå på bordell, hver gang dere kaller meg for rollemodell.»

 

Det er kanskje rapperens diskrete lille måte å si «Øy, en dag kommer det en skandale her, altså!» Et lite forsøk på å fjerne seg fra sitt eget image, uten egentlig å gjøre det. Han har ikke lyst til å si noe stygt, egentlig, han har bare lyst til å markere at han rett til å si noe stygt.

 

LES ANMELDELSE: Karpe Diem: Ikke den samme eimen av krutt som sist

 

I et intervju med VG sier han «Til slutt ender en som rapartist opp med å ha spillerom som en politiker».

 

Så fikk de også mye motbør, forrige gang de ga ut låter. Trerettern kom før jul, med monsterlåta «Lett å være rebell i kjellerleiligheten din» som av en eller annen grunn ikke ble nominert til en million Spellemannspriser. Den førte til en krangel i mediene som Karpe Diem ikke har opplevd siden de rappa om å få head av Mette Hanekamhaug. Denne nye låta er vel et slags svar på kritikken.

 

«Ikke prøv å få oss til å bli politikere», sier de nå, på sin måte.

 

I helga var jeg på Spellemannsprisen. Fem timer med prisutdelinger, opptredener og takketaler. Men cirka fire og en halv time gikk med til takketalene. Det var noen timer jeg aldri får tilbake, deprimerende nok.

 

Jeg veit ikke om de er redde for å lage skandale, men norske artister oppfører seg som om det er årets konsulent-pris i fylkeskommunen de har fått, ikke Spellemannsprisen. Takk til markedsføringsapparatet hos Universal. Takk til konene våre som har latt oss holde på. Takk til kiropraktoren, takk til kjoledesigneren, takk til den ene etter den andre. Men ingen sier noe. Ingen protesterer på noe. Ingen kaster øl på prisutdeleren, stjæler harpa og løper, ingen forbanner en minister eller plateselskapsmogul. Det er nesten så man skulle tro norske artister er blitt politikere allerede.

 

Sjøl omgås jeg både musikere og politikere. På jobb er de to forskjellige raser. Men plassér dem foran et kamera og de blir helt like. Eller, musikerne blir kanskje enda verre. Hadde Trygve Slagsmål Vedum vunnet Spellemannspris i helga tror jeg faktisk han skulle greid å skrive en mer spenstig takketale enn 90 prosent av dem som faktisk vant.

 

(Det skal i parantes nevnes at dere heldige TV-seere slapp unna med kortversjoner av de aller fleste talene. Så hvis du ikke kjenner deg igjen i denne deprimerende framstilling, stol på meg. Jeg veit).

 

Fram til det fantastiske øyeblikk hvor Tommy Tee vant hedersprisen (ja, jeg er inhabil, men man kan være lykkelig da også!), med påfølgende rap-rappelering fra Spektrum-taket var det rett og slett en nokså kjedelig kveld.

 

Så når selv Karpe Diem, bandet som tør å true politikere med «balltre med pigger på» er redd for selv å bli politikere, da er det på tide at vi andre blir redde.

 

Når politikere skriver taler tenker de ut hva som skal være hovedbudskapet. De vurderer nøye hva som kan vekke folks eller medienes interesse, de må være akkurat passe kontroversielle og lager sine talkings points med god hjelp fra rådgivere og taleskrivere.

 

LES OGSÅ: Karpe Diem: – Ufiltrerte meninger

 

Musikere jobber skjelden på den måten. Et rim leder veien til et annet rim, noen fine konsonanter passer sammen her og der, en litt gøyal vits som klinger bra, en referanse til noe man har skrivi før, et gøyalt innfall, og plutselig er det en låt der. Og plutselig har man sagt man får head av Mette Hanekamhaug. Sånn er det å skrive låter. Og sånn må det nesten være. En låtskriversession er, heldigvis, ikke full av politiske rådgivere.

 

Jeg kjenner Chirag og Magdi litt fra gamle dager. De er utmerkede folk, og ikke akkurat gærne pønkere som sier det første gærne som faller dem inn. Tvert i mot er de ekstremt reflekterte og smarte karer, som jobber mer seriøst enn de aller, aller fleste med musikken. Likevel frykter de, tydeligvis, å bli pressa inn i en alt for trang boks som ikke lar dem få være seg sjøl. Sånn bør det faenmeg ikke være!

 

Så derfor. La meg si det en gang for alle, på vegne av oss alle:

 

Karpe Diem. Dere er fine folk. Vi elsker dere. Men likkavæl: Vi lover på tro og ære å aldri se på dere som forbilder. Gjør hva pokker dere vil. Skjell ut hvem dere vil! Og plis, selv om promofolka deres er utmerka, ikke takk dem neste gang dere vinner Spellemannspris.