På hver sin ende av en grønn retrosofa på Kirkens Bymisjons kafé i Halden sitter fengselsdirektør i Halden fengsel, Are Høidal, og tidligere kriminelle Trond Henriksen. De drikker kaffe som Trond har laget, og spiser «bannankake» laget på kafeens kjøkken av en ung kokk som Trond har ansatt – fordi hun er så innmari flink til å bake, noe han påpeker flere ganger denne kvelden. Musiker Stian Soli har brakt dem sammen for en samtale om psykisk helse i norske fengsler, i forbindelse med prosjektet «Fortellingen om meg».
Trond Henriksen ble nasjonalt kjent på 90-tallet som en av landets farligste kriminelle. I dag er han avdelingsleder for Kirkens Bymisjon i Halden.
– Det var ikke riktig å kalle han «Norges farligste mann». For det var han aldri... Det der var bare krigstyper i media. Han har aldri skutt noen engang, sier Are og ser på kameraten.
For de er venner. Selv om de også er katt og mus, politi og røver, så er de også kompiser.
– Jeg kaller han «pappsen», flirer Trond og slurper kaffe.
Utenfor vinduet er lufta rå. Det er som å sitte og se inn i et akvarium der fisken er byttet ut med biler som siger frem og tilbake med passasjerer som skal videre, raske ben veksler transportmidler, noen løv svever usikkert omkring, endrer retning i lufta, som en fugl som er usikker på landingsforholdene.
Selv har Trond Henriksen landet trygt på begge beina her i Halden. Han står støtt, slik han har gjort det siden 2011.
[ Trond Henriksen tildelt Østfold-prisen ]
Opprørslederen som ble hørt
Det er ikke sikkert han hadde trodd det selv engang, hvis du møtte han på 80- eller 90-tallet og sa at han skulle jobbe for Kirkens bymisjon en gang i fremtiden. Han, som var 26 år gammel da han var hovedoppslag i VG under tittelen «Norges farligste mann». Han, som i 1984 var med på å lede et massivt fangeopprør i Oslo fengsel.
– Det var noen ordentlige greier, sier fengselsleder Are, og beskriver hvordan fangene raserte en hel avdeling, knuste ruter og angrep betjentene.
En mildt sagt voldsom innledning til det som skulle bli hans karrierevei.
Opprøret kom jo fordi dere ikke hadde det bra.
— Are Høidal, fengselsdirektør i Halden fengsel
– Jeg studerte juss og tok ekstravakter i Oslo fengsel. Senere, da jeg var ferdig med jussen, fikk jeg jobb i justisdirektoratet, og så kom jeg tilbake til fengselet som underdirektør noen år senere. Da foreslo jeg at vi skulle gjøre en kartlegging av de innsattes forhold, hva kunne vi gjøre bedre for dem.
Trond husker den tiden godt. Han hadde vært inn og ut av fengsel siden han var 14 år. Men han hadde også fått jobb som radioprater på Guttas Radio Magasin, som var forløperen til dagens Røverradio.
– Jeg tror det var første gang i verden at noen spurte hva man kunne gjøre bedre for de innsatte, sier Trond.
Den daværende underdirektøren i Oslo fengsel hadde forstått noe som ingen andre hadde forstått, eller i alle fall tatt inn over seg noe som hadde blitt skjøvet unna i mange år: Det var en grunn til opprøret.
– Opprøret kom jo fordi dere ikke hadde det bra.
[ Trond Henriksen om den vanskelige friheten ]
Panoramautsikt i 40 år
På den tiden var det ingen tilbud til de ansatte i fengselet.
– Det var bare oppbevaring, sier Are, som satte sammen en gruppe innsatte til en arbeidsgruppe som skulle kartlegge status for fangene.
– Det var arbeidet til denne arbeidsgruppa som ble bearbeidet, og sendt til justisdirektoratet, og som førte til et paradigmeskifte i norske fengsel. Først ble norske fengsel omtalt som verdens mest luksuriøse fengsel, men nå i senere tid, sier de vi har verdens mest humane fengsel.
– Jeg har hatt panoramautsikt til kriminalomsorgen fra begge sider i 40 år, jeg. Are er perleport-holderen, og han er ikke den eneste, det finnes mange av dem, mener Trond.
Da den kjente engelske dokumentaristen Raphael Rowe, som står bak serien «Inside The World’s Toughest Prisons», besøkte Halden fengsel, ble han overrasket over hvor tøft det var å oppleve norsk kriminalomsorg.
– Halden skiller seg ut ved at de vil endre de innsattes tankesett og mentalitet for å forberede dem på et godt liv utenfor murene. Det er langt tøffere og vanskeligere enn å bare bli stengt inne i en celle med tolv andre menn og være overlatt til seg selv, sa Rowe til Vi Menn etter oppholdet.
Han syntes en av de ansatte i Halden fengsel oppsummerte mentaliteten der på en god måte.
– Han sa til meg at det faktum at du befinner deg i fengsel, er selve straffen. Fengselet skal ikke straffe deg i tillegg. Som tidligere innsatt som har opplevd fengselslivet på huden, satte jeg pris på å bli møtt med den filosofien.
[ En ørn går inn for landing (+) ]
9 av 10 har psykiske lidelser
I artikkelen forteller fengselsdirektør Høidal at Norge hadde et tilbakefall til ny kriminalitet på 70 prosent på 1970- og 1980-tallet og at i 2020 er tallet sunket til 25 prosent. Det har sammenheng med store forandringer i hvordan man jobber bak murene i norske fengsler, med mye større fokus på rehabiliterende tiltak under soningen.
– 9 av 10 innsatte har psykiske lidelser, sier Trond ettertenksomt.
– Det er klart at hvis du gjør noe galt, skal du i fengsel. Men du kan også bli syk av å være der, for det er ikke et godt sted å være. Mange sliter med rus i tillegg, og når det sitter så hardt i deg, at det eneste du vil, er å komme deg ut, så kan det bli vanskelig.
Han har selv kjent de massive kreftene som rusavhengighet er, på kroppen. Og en dag gjør han noe som skal gi ham tittelen «Norges farligste mann».
– Jeg kidnappet en politimann og en havnearbeider, og stakk av i en stjålet politibil da jeg rømte sammen med en annen fra Ullersmo landsfengsel. Det er klart at sånt blir det bråk av. Det er ikke noe jeg er stolt av å ha gjort. Jeg bærer byrden av hva jeg har påført samfunnet hver dag. Å jobbe her og prøve å hjelpe unge, blant annet gjennom Ung på dagtid, er min måte å betale litt tilbake.
Are er helt tydelig på at han mener det var feil å stemple en ung mann på den måten. Og selv om han kanskje ikke fortjente tittelen, er ikke Trond ute etter å hvitmale gamle synder.
– Takk for støtten «pappsen», men det er jo ganske dumt å kidnappe en politimann, sier han og tonen mellom de to avslører at Are er en mann med hjerte for kriminelle, og at Trond har opplevd kriminalomsorgen og respekten som blant annet Are har gitt ham, som en avgjørende faktor for at han klarte å bryte med gamle mønstre og endelig lande på riktig side av loven som en voksen mann i 40-årene.
[ Kronikk: Åpenhet om overgrep og skam ]
200 km/t og opp-ned på en potetåker
For kanskje hadde alt gått annerledes hvis det fantes noen alternativ til ungdommer som sleit på skolen og droppa ut, da han selv falt av lasset i fjerde klasse.
– Det som skjedde, var at jeg fikk en betennelsessykdom som heter knuterosen, og havnet på sykehus en stund. Da jeg kom tilbake, hadde de andre lært engelsk på skolen. Og det kunne jo ikke jeg. De lo av måten jeg uttalte ordene på, og jeg syntes det var skikkelig ubehagelig. Og jeg opplevde det som at jeg ikke hadde noen venner på skolen, så jeg begynte å skulke. Men jeg kunne ikke være hjemme, for der var mamma, så da endte jeg opp med å henge rundt nede ved Østbanehallen. Der fant jeg andre ungdommer som hadde det sånn som meg, og jeg fikk venner. Vi ble en gjeng på tolv ungdommer som hang sammen.
Guttegjengen søkte spenning og stjal biler, og syntes det var moro med politijakt.
– Det var jo nesten som en rus det og, ikke sant? Vi kunne kjøre i 200 kilometer i timen og havne opp-ned på an potetåker, og alle fire krabbet ut av bilen. Men noen ganger gjorde ikke alle det. Jeg har mistet så mange. Ikke bare i overdoser. Av oss 12 på Plata som begynte med heroin, er det bare to igjen. Det er bare flaks at jeg har overlevd.
For ungdommen
– Det er 10 år og ti dager siden jeg slapp ut av fengsel siste gang. Nå må det ikke høres ut som jeg er helt koko og har drevet og telt dager, men jeg la merke til her om dagen at det var ti år siden jeg slapp ut, forteller Trond.
Den 10. oktober var også verdensdagen for psykisk helse.
Bymisjonens eneste misjon er å skru sammen oss mennesker uansett hvordan vi er skrudd sammen.
— Trond Henriksen
– Jeg er ikke kristen. Det er ikke viktig hva man tror på, men hva man gjør. Men det er jo merkelig i dag å få jobbe for en organisasjon som jeg var storbruker av tjenestene til før. Jeg synes vi har tre veldig fine ord vi skal jobbe etter, og det er å avdekke, lindre, forandre. Og vi skal møte alle med respekt, omsorg og rettferdighet, sier Trond.
Han ønsker å møte folk med respekt uansett hva slags situasjon man er i.
– Det er det jeg har lært mest av i denne jobben, det er å gi folk en sjanse. Å være en ressurs for andre mennesker. Bymisjonens eneste misjon er å skru sammen oss mennesker uansett hvordan vi er skrudd sammen. Får jeg bare én ungdom til å forandre vei, ikke ta samme dumme valg som meg, så føler jeg at jeg har gjort en forskjell, at jeg har betalt litt tilbake.
På bymisjonens kafé har de blant annet ungdomskafé, utdeling av mat, og gratis middag tre dager i uka.
– Jeg tror vi er den eneste i Norge som har gratis middag. Andre steder må du betale fem eller ti kroner, men det synes jeg er noe tøys. Det er visstnok en verdighet i å betale noe i hvert fall. Hvorfor det? Da må de jo enten skaffe seg den tieren, eller tigge om gratis mat. Det er ikke verdighet, sier Trond engasjert.
Byparken er min måte å betale tilbake. Jeg har kostet samfunnet mye penger.
— Trond Henriksen
Han beskriver det som at de løser verdensproblemer over en kopp kaffe og en vaffel.
– Dette er Harry Potter-slottet mitt, hvor vi tryller folk gode. Når det kommer en ung mor her og har mistet jobben, og henter mat fordi hun ikke har penger til mat, den klemmen jeg får da, står ikke på lønnsslippen. Meningen med livet er å gjøre noe meningsfylt. Finne noe som er en drivkraft. Byparken er min måte å betale tilbake. Jeg har kostet samfunnet mye penger. Det er en tung bør, men hovedgrunnen til at jeg gjør det, er for ungdommen. Å kunne hjelpe dem, fange opp dem som havner utenfor eller dropper ut av skolen. At ikke alle de 13 åra i fengsel er bortkastet. At jeg kan bruke det til noe bra.
[ NAV-direktøren burde sagt det som det er: Vi trenger flere folk for å gjøre jobben ]
---
VERDENSDAGEN FOR PSYKISK HELSE
- I 2021 ble Verdensdagen for psykisk helse markert søndag den 10. oktober.
- Verdensdagen for psykisk helse ble opprettet i 1992 da World Federation for Mental Health (WFMH) satte 10. oktober som en dag for å fremme kunnskap og bevissthet om psykisk helse i hele verden. Dagen markeres i mer enn 150 land på ulike måter.
- I Norge er Verdensdagen den største kampanjen for psykisk folkehelse, og blir markert av skoler, kommuner, bedrifter og lokale organisasjoner over hele landet fra uke 39-42.
- I 2020 var det mer enn 2200 markeringer fra Svalbard til Lindesnes.
- Mental Helse har siden 2002 koordinert kampanjen på oppdrag fra Helsedirektoratet. Målet er å øke kunnskap, fremme gode levevaner og gjøre det like lett å snakke om vår psykiske helse som vår fysiske helse.
---