En pølseklype, en mus og en Østfolding = mus-juice

BÆRING I FREDRIKSTAD: En innflytters bekjennelser er skrevet av journalist Gry Catinka Wold, som har flyttet fra Bærum til Råde for noen år siden. I kronikkserien møter vi blant annet Råde (samboer) og Bærum 2 (datter). Kollegaer og andre omtales med stedsnavn, yrke eller relasjon til skribenten. I serien deler hun generelle betraktninger og tanker, og beskriver hverdagslivet i Råde og Fredrikstad. Serien belyser - med glimt i øyet - noen av de hverdagslige utfordringene en innflytter i Østfold kan møte på.

En sommer svart av fluer avløses av en høst og vinter brun av mus. De er over alt. Det er greit at jeg kommer fra Bærum, men jeg har bodd på gård i noen år (både før og nå) og vet at mus er en del av dealen. Men i år er det er sinnssykt mange!

Det kryper og kravler over alt, og det klikker i musefella i kjøkkenskapet titt og ofte. Musene her i Råde har egentlig vært ganske høflige, hvis man kan si det sånn, og holdt seg i det skapet.

Vi er jo så dumme at vi har en åpen søppelbøtte der, så det er jo en ganske effektiv fôringsstasjon for mus. Og skapet er varmt, for det står ved siden av oppvaskmaskina. Så jeg skjønner at det er fint å være husmus i skapet vårt.

Bæringen: «Blir du med på Paa Brygga, på brygga?»

Men en morgen sier Råde:

– Vi har mus i oppvaskmaskina.

– Hæ? Inni maskina?, sier jeg.

– Ja, den satt inni der og så på meg, sier Råde.

– Å.

– Så jeg prøvde å ta den med pølseklypa, sier han.

– Pølseklypa?

– Ja, men den løp bare og dusta rundt inni der, og så forsvant den ut av en ventil på si'a. Og katta var jo ikke mye til hjelp, den bare satt og så på, sier han oppgitt, med utpreget Østfold-dialekt.

Dramaet utspant seg rundt midnatt. Råde-sokningen (eller Rådenseren, som jeg kaller han) hadde selvsagt ikke reflekser som kunne matche musa sine lynraske krumspring, han ga opp og satte seg for å se litt på tv.

Da han kom inn igjen på kjøkkenet litt senere, satt musa på kjøkkenbenken og så på han. Det er rart, det der. Hvordan mus ser på oss når vi oppdager dem. Som om vi kommer ramlende inn i deres hus.

I fjor satt det en og spiste boller i barnesetet i bilen. Den hadde det samme blikket. Litt sånn "du her?" (en referanse alle født før 1990 kjenner igjen fra tv-reklamen). Men musa trengte ikke å stikke ned på pizzaen og kjøpe noe å bite i (for å fortsette på referansen), for den hadde jo en hel bolle å fortære.

En annen hadde tatt tilhold på salrommet vårt på stallen, der det hadde ligget en 200 grams sjokoladeplate. Den valgte et liv i ensomhet og en mage full av sjokolade. Vi kalte den sjokolademusa. Jeg vet ikke om sjokolade er giftig for mus, men en dag lå den død. Da var den rund som en golfball.

Les også: – Jeg kan love deg at natta blir lang når du er hjemløs

Når Bærum 2 står opp og Rådenseren fortsatt ligger og sover, forteller jeg om maskin-musa, som hadde levd sitt livs glade dager på matreste. Hun lurer på hvordan vi liksom har løst problemet med all muselorten.

– Ser ut som at han bare satte oppvaskmaskina på vanlig vask, sier jeg.

– Med all dritten inni?, spør hun.

– Hmja, den står og går på 40-50 grader i alle fall.

– Men det er jo ikke akkurat nok til å drepe noen bakterier ... Det må jo kokes. Uuuh ...! Da blir jo alt bare fullt av mus-juice!

Forklaringen (som jeg fikk senere) var visst at han tenkte det var greit å bare skylle ut lorten først, og så kokevaske etterpå. Han er jo ikke dum, selv om han er sindig.

Og enden på akkurat denne musevisa, var at maskin-musa gikk i ei felle han hadde satt oppå benken.

Men neste gang smeller vi bare igjen døra setter den på kokevask med én gang, med musa inni.

Meninger: «Det kan ikke være slik at de store byene tappes for folk som bidrar til at velferdssamfunnet går rundt, fordi de ikke har råd til å bo der de jobber»