Bullen deler personlige opplevelser av åpenlys rasisme i en tekst hun har postet på sin egen Facebook-side. Senest ble hun trakassert under 17. maifeiringen i Oslo i år – på en dag som betyr mye for henne som norsk.
– Det var en voksen mann som spyttet etter meg og traff bakken rett bak meg. Så kom det en stygg bemerkning om bunaden jeg hadde på meg, han likte ikke at jeg var kledd i den. Hudfargen min var feil, forteller Bullen til Demokraten.
Sorg
En rekke profiler i norsk idretts-, kultur- og samfunnsliv har brukt stemmen sin i kampen mot rasisme den siste tiden – en bevegelse som startet med drapet på amerikanske George Floyd i forbindelse med en arrestasjon i Minnesota 25. mai. Mange har skrevet personlige tekster om hva de selv har opplevd og hvordan det har påvirket dem. Nå også den meritterte brytefavoritten fra Fredrikstad.
Overfor Demokraten åpner hun opp om hvorfor hun følte at hun måtte si noe.
– Jeg var heldig i oppveksten og opplevde lite rasisme rettet mot meg. Men jeg har også en familie som er veldig engasjert i debatten som nå pågår, blant annet på grunn av opplevelser mine yngre søsken har hatt. Jeg vet at min plattform for å bli hørt er større enn deres, forklarer hun.
– Folk må vite at rasistiske ytringer og handlinger både sårer enkeltpersoner og påfører dem sorg. Også barn kjenner på at de ikke er gode nok på grunn av hudfargen sin, poengterer Bullen.
Da hun selv ble spyttet etter iført bunaden sin og fortalt at hun ikke var verdig å bære den, kjente hun på både sinne og sjokk.
– Men jeg bestemte meg for at det ikke skulle få ødelegge dagen min, forteller hun.
Grace Bullen er en merittert bryter for Norge, og en av mange profiler som i det siste har stått opp mot rasisme. Foto: Tommy Skauen
Bullens stemme
Demokraten har fått tillatelse til å gjengi hele teksten Bullen publiserte på Facebook natt til fredag:
«Hvor skal jeg begynne? Rasisme finnes i Norge! Like godt å starte med det.
Jeg har representert Norge med det norske flagget på brystet siden jeg var 15 år gammel. De gangene hvor jeg gjør det ekstra bra på et mesterskap og får æren av å løpe rundt på brytematta foran verdenen med flagget etter meg, tenker jeg på alle de hjemme i Norge som har hjulpet meg med å komme så langt. Og senere, når jeg står øverst på pallen og får høre Den Norske Nasjonalsangen spille tenker jeg på hvor stolt jeg er fordi jeg får lov til å representere Norge. «Ja vi elsker dette landet». Det er øyeblikk jeg aldri komer til å glemme, og stunder jeg strever så hard for å oppleve igjen fram til den dagen jeg legger fra meg bryteskoene på hylla.
Jeg har hørt nasjonalsangen 10 ganger fordi jeg har fått GULL i enten EM, VM eller ungdoms OL. Og jeg har en drøm og et mål om å høre det under OL i Tokyo. Jeg har to ganger tidligere fått lov til å bære det norske flagget under åpningssermonien som; Ungdoms OL og European games for Norge. Å holde et flagg så høyt oppe for et land jeg representerer, og som jeg er en del av, kaller mitt hjem og elsker utrolig mye er noe som virkelig fyller mitt hjerte med glede.
Men jeg har aldri følt meg mer Norsk enn når jeg kan stå opp på 17.mai, ta på meg bunaden og veive høyt med flagge og rope «hipp hipp hurra, Norge har bursdag idag.» Så, når jeg blir fortalt ting som «gå tilbake til dit du kom fra», «alt du gjør er å ta penger fra oss» «din jævla NAV'er». Eller får andre rasistiske kommentarer under artikler etter mesterskap, så prøver jeg å roe meg ned ved at det «bare» verbalt. Som heller ikke er greit. Tanken er at det ikke sårer meg like mye. Men å bli spytta etter på 17.mai fordi jeg har på meg en bunad som «ikke tilhører meg», så er det flere folk som bør sette seg ned å tenke en jævla god stund! Jeg vet at jeg tåler det, fordi jeg vet så inderlig godt hvem jeg er og hva jeg står for. Men ingen skal behøve å tåle dette.»
Et positivt skritt
– Hva tror du blir resultatet av det nye, globale engasjementet mot rasisme, som vi ser nå?
– Jeg kan ikke bli akseptert av alle. Og det vil alltid være noen som tenker annerledes. Men det er godt å se at det er mange som bruker stemmen sin mot rasisme nå, og jeg ser det som et positivt skritt mot forandring, svarer Bullen.
Hun har opplevd at folk tenker at åpenlys rasisme ikke finnes i Norge og at folk reagerer med vantro når hun eller andre forteller om egenopplevde hendelser.
– Det er på en måte et godt tegn, tenker jeg.
