«Det handler ikke nødvendigvis om hvor det skjer mest, men hvem du deler opplevelsene med»

Høsten 2018

var jeg endelig ferdig på videregående. Alle prøver, eksamener, russemarkeringer og skoletimer var et tilbakelagt kapittel. Plutselig, etter 13 år på skolebenken, sto jeg helt fritt til å velge hva jeg skulle fylle hverdagen med.

For meg og en av mine beste venninner var dommen klar; vi skulle ut av Fredrikstad, ut av Norge. Kjenne på hvordan det var å leve «i den virkelige verden». Vi hadde snakket om det siden vi gikk på ungdomsskolen, innimellom skoletimer om motstandshelter og den tårevåte kampen om toppkarakterer. Vi var så lei denne lille byen.

Så vi dro. Hun begynte på studier i London, og jeg reiste verden rundt i jobben som modell. Til slutt slo også jeg meg ned i London for en periode. Sto virkeligheten til forventningene? Både ja og nei. London er en fantastisk by. Du kan oppleve alt til alle tider av døgnet. Men når du opplever mye, er det også et aspekt vi to reiselystne tenåringer ikke hadde tenkt på: Dette vil jeg dele med mine beste venner.

Les også: Nye spaltister

Utallige timer ble lagt ned på FaceTime og jeg merket sakte, men sikkert at jeg var villig til å flytte fjell for å få reise hjem hvis det var noe som skjedde.

En dag mellom skole og castinger og alt mulig annet denne byen hadde å by på, møttes vi i Covent Garden. Vi prøvde å tvinge frem at våren i hvert fall kom tidligere til London så vi satte oss ute. I Londonds skarpe isvind måtte vi velge mellom å holde hendene varme rundt koppen med Earl Grey eller å kjempe for å holde maten på bordet. Vi sa oss enige i at det ikke hadde vært så aller verst i Fredrikstad likevel.

Du lærer fryktelig mye av å bo i utlandet, og jeg kommer alltid til å ha med meg disse minnene og takknemligheten for alt jeg har opplevd siden jeg var ferdig på videregående. Jeg har reist verden rundt alene, opplevd ting jeg aldri hadde opplevd ellers og møtt mennesker jeg aldri kunne drømt om å krysse veier med, hadde det ikke vært for denne muligheten.

Men det er også andre ting som går igjen i disse minnene. Det er venninner som står med flagg på trappa hjemme. Det er utallige timer på telefon der de forsikrer meg om at alt kommer til å løse seg. Det er tårer når jeg drar, og det er latter når jeg kommer hjem. Det er venninner som tar flybussen til Gardermoen for at jeg skal slippe å kjøre hjem alene etter en lang dag på jobb i Tyskland. Ved gaten hadde jeg oppdaget at jeg hadde billett fra feil flyplass, og måtte kjempe en liten kamp for å få booket om billetten. Da var det godt å komme hjem.

Sivilarkitekt Pernille Kolstad Heen: «Min favoritt er at togsporet skal bli en grønn korridor. En High Line ala New York i Fredrikstad»

Det ble til slutt alle de små tingene mellom de store opplevelsene som virkelig betydde aller mest. De to reiselystne tenåringene, som skulle ha verden som sin lekegrind, ble plutselig de mest hjemmekjære.

Denne godtroende naiviteten du sitter igjen med etter tryggheten av å ha bodd hjemme, gått på skole og ha hatt alle dine nærmeste i umiddelbar nærhet, kan fort få seg en trøkk når du er ferdig på skolen. Det tok oss ikke lang tid før vi innså at hverdagen kunne være like grå og hverdagslig i London som i Fredrikstad.

Det handler ikke nødvendigvis om hvor det skjer mest, men hvem du deler opplevelsene med. Et opplagt faktum, tenker nok mange. Men det er også disse tingene du lærer deg når du drar ut i verden alene, tar et friår, begynner på universitetet eller flytter hjemmefra.

Verden der ute er ikke alltid så mye mer fantastisk enn det vi allerede har. Og kanskje er det like greit. Mange unge kan nok kjenne seg igjen i denne følelsen. Friheten av å bli voksen fører også med et enormt behov for å utnytte den. Vi vil reise, flytte, se nye ting og møte nye mennesker. Men med enorme mengder frihet, følger også behovet for noe mer stabilt. Kanskje den største friheten til slutt likevel blir begrensninger, rutiner og hverdag?

Det vi gledet oss så mye til å bli kvitt etter at vi var ferdige på videregående, var det vi til slutt savnet mest. For meg ble i hvert fall vanlig hverdag den største frihet som fantes. Den reiselystne tenåringen jeg var for noen år siden, hadde nok fått bakoversveis av å høre akkurat det. Men det er også helt greit.