Av Morten Abrahamsen/NTB
Den gode krimfortellingen har gjerne mange sidespor og stigende spenning. En rekke ulike elementer skal fenge og forvirre leseren. Plotet kan være imponerende komplekst, hendelsene voldsomme, oppklaringen overraskende.
Hvor får forfatterne ideene fra? Vi har spurt fire av dem – Tom Egeland, Unni Lindell, Ruth Lillegraven og Ingar Johnsrud. En høyst hverdagslig hendelse kan være mer enn nok til å sette i gang en mange hundre siders fortelling full av spenning, viser det seg.
– Jeg bor langs 19-linjen til trikken. En gang så jeg en ung mann komme på med en bag. Så tenkte jeg: Hva om det er våpen i bagen? Eller en bombe? Hva om han har onde hensikter? sier Tom Egeland.
I disse dager kommer hans nyeste spenningsroman, «Falken», ut. Her kan vi lese om en trikk som blir kapret og kjører rundt i Oslo med politiet etter seg en varm sommerkveld.
– Alle kan komme på en slik idé, men det som gjør deg til forfatter, er utholdenhet. Det at du setter deg ned og skriver ut en hel historie.
Jesus, Moses og Satan
Egeland har blant annet skrevet åtte krimbøker med arkeologen Bjørn Beltø i hovedrollen. Bøkene har blitt oversatt til mer enn 20 språk.
– I Beltø-bøkene har jeg ofte hatt en stor, overbyggende idé. Det kan være om Jesus, Moses eller Satan.
Plotet i debutromanen «Stien mot fortiden», som kom i 1988, ble utløst av tanken på en Saab 99 som kjørte av veien et avsidesliggende sted i Telemark. Den gangen var det altså ikke et virkelig synsinntrykk, men et fantasibilde, som satte fortellingen i sving.
– Saaben bare dukket opp i hodet mitt, og så spant jeg videre fra denne tanken, forteller Egeland.
LES OGSÅ: Her er årets påskekrim på TV
Vage ideer
– Dikt kommer intuitivt, det gjør ikke krimromaner, mener Ruth Lillegraven.
Hun debuterte i 2005 med diktsamlingen «Store stygge dikt» og har siden den gang skrevet romaner for voksne, barnebøker, drama og en rekke diktsamlinger til.
Høsten 2018 kom hennes første krimbok, «Alt er mitt».
– Jeg har hatt en slags «pikedrøm» siden debuten i 2005 om at jeg en dag skulle skrive en krimroman, men det tok mange år før jeg var klar.
Lillegraven forteller at hun hadde noen vage ideer før hun satt i gang: Hovedpersonen skulle ikke være en etterforsker, og et samliv skulle stå sentralt i handlingen.
– I utgangspunktet tenkte jeg at skriveveien blir til mens man går.
Det medførte en del av det hun kaller «bomskriving» underveis. Når hun nå er i gang med en oppfølger, har hun en overordnet plan for handlingen.
Under arbeidet med «Alt er mitt» leste Lillegraven blant annet en del true crime.
– Jeg hadde veldig nytte av bøkene om Birgitte Tengs-saken og attentatet mot William Nygaard. Her plukket jeg også opp inspirasjon, som hårsporet fra Tengs-etterforskningen og ammunisjonen i Nygaard-saken.
Lillegraven betrakter skriveprosessen som et gruppearbeid, der særlig redaktører spiller en viktig rolle underveis. Og hun jobber mye med karakterbygging.
– Mens plottet kan planlegges, må karakterene skrives fram for å bli levende. Jeg vil skape troverdige og sammensatte figurer, sier Lillegraven.
Aha-opplevelsen
Ingar Johnsrud satt med et glass rødvin i hånden ved et svømmebasseng på Korsika i 2011. Resten av familien var gått til sengs, og plutselig fikk han et slags «nå eller aldri»-øyeblikk. Mens han satt der i fred og ro, begynte hans første krimroman å ta form.
– Jeg hadde hatt et ønske om å skrive en krimroman, og plutselig gikk det opp for meg at det faktisk ikke var så komplisert. Noen blir drept, og så skal man finne ut hvem som har gjort det, og hvorfor.
Hans egen interesse for historie generelt, og for andre verdenskrig spesielt, skulle bli en del av rammeverket for debutsuksessen «Wienerbrorskapet», som kom i 2015.
– Dessuten ville jeg skrive politikrim, og i tillegg er jeg glad i konspirasjonsteorier, så dette er også til stede som elementer i bøkene mine, forteller han.
«Wienerbrorskapet» dreier seg blant annet om en sekt kalt «Guds lys», inspirert av Johnsruds erfaringer da han som journalist dekket Knutby-saken for VG.
– Møtet med Knutby-sekten var sterkt. De involverte var vanlige folk som dro vitser og var hyggelige, men som levde i en parallell verden.
Med disse ingrediensene hadde Johnsrud det han kaller reisverket på plass. Selve skrivingen beskriver han som en byggeprosess.
Johnsrud var ikke ferdig med politietterforskeren Fredrik Beier etter «Wienerbrorskapet». Den tredje boka om Beier, «Korset», kom i fjor er og er solgt til 20 land.
Den irriterende isbilen
– Ideene til krimmene mine slår stort sett ned i meg på grunn av en liten hverdagsting, sier Unni Lindell.
Hun har skrevet stort antall bøker siden debuten i 1986. Mest kjent er krimserien med Cato Isaksen i hovedrollen, som teller ti bøker. En av disse er «Honningfellen», der ideen stammer fra «en irriterende isbil».
– Den kjørte rundt hver mandag og plinget og plonget i det uendelige. En dag jeg sto på kjøkkenet, slo det ned i meg: Det er barn som kjøper is. Ofte alene. I isbilen er det kaldt, og isbilsjåfører er kanskje ikke alltid til å stole på.
Lindell forteller at det kun gikk noen minutter før historien hadde tatt form.
I fjorårets Lindell-krim, «Dronen», var det også noe hverdagslig som satt det hele i gang.
– Mannen min sto og sendte dronen sin utover et skogområde ved hytta en sen sommerkveld. Han filmet. Jeg så på iPad-skjermen hans: tett granskog, et vann og en åpen plass. Plutselig «så» jeg et telt på den åpne plassen.
Pling våken
Fantasien til Lindell manet fram en enslig kvinne på vei ut av teltet.
– Og jeg tenkte: Damer må ikke sove alene i telt, ikke i mørke skoger! Så måtte jeg finne et åsted.
På research-turer i osloområdet kom hun over den nedlagte Skar militærleir. Et sted som passet perfekt.
– Jeg hadde aldri hørt om leiren før. Men nå lå den liksom bare der og ventet på drap. I boka står dronemannen der og sender ut dronen sin. Boka åpner med scenen med kvinnen i teltet.
Ifølge Lindell krever en krimbok mye research og planlegging, samtidig som en del av handlingen også blir til underveis. Hun mener at underbevisstheten jevnlig drar fram det ene trumfkortet etter det andre.
– Ofte om natta, mens jeg sover. Plutselig kan jeg være pling våken. Sette meg opp i senga og ha løst en floke. Da er det bare å stå opp og skrive.
Dette er krimforfatternes påskekrim-anbefalinger
Tom Egelands tips
John Kåre Raake: «Isen»
– Intenst spennende fra Nordpolen, for alle som elsket Alistair MacLean og Desmond Bagley.
Myriam Bjerkli: «Stella Polaris»
– Rystende og samfunnsengasjert drama om en dysfunksjonell familie, utroskap og hevntørst.
Øistein Borge: «Jeg er nummer 13»
– Norsk seriemorderkrim henlagt til Amsterdam. Original, sinnrik og morbid fantasifull.
Ruth Lillegravens tips
Malin Persson Giolito: «Størst av alt»
– En annerledes og suggererende krim, et rettssalsdrama som starter med en skolemassakre i Stockholm. Boka skal snart bli Netflix-serie.
Ane Riel: «Harpiks»
– Tror altfor få i Norge har lest denne helt vidunderlige perlen. Grotesk, hjerteskjærende, velskrevet – og helt utrolig original. Den vant Glassnøkkelen for beste nordiske krim.
Aslak Nore: «Ulvefellen»
– Min krimredaktør Aslak vant Rivertonprisen for denne i fjor. Velkomponert og finurlig sammenskrudd spionthriller med handling fra andre verdenskrig og Hitlers rike.