Angrepet av hund

Hunden var en hannhund på 7-8 år og var en blanding mellom rottweiler og boxer. Desember 2015 var eieren ute og gikk tur med hunden, da den bet en forbipasserende (A) i underarmen slik at han fikk et relativt stort blødende sår. A anmeldte forholdet i januar 2016 og ca. to måneder senere fattet politiet vedtak om at hunden skulle avlives.

Hundeieren påklaget vedtaket og brakte det videre inn for domstolen. I tingretten ble vedtaket kjent ugyldig, mens lagmannsretten mente det var gyldig. Vedtaket endte til slutt opp i Høyesterett.

I sin vurdering tar Høyesterett først utgangspunkt i formålet i hundelovens § 1 som uttaler at loven skal «bidra til å fremme et hundehold som varetar hensyn til sikkerhet, trygghet, alminnelig ro og orden». For å ivareta sikkerheten kan politiet iverksette flere ulike tiltak. Ved uønskede hendelser kan politiet i ytterste konsekvens beslutte avlivning av hunden.

Hundeloven

Høyesterett viste deretter til hundeloven § 18 første ledd som lyder: «En hund som har angrepet eller skadet et menneske, kan politiet i ettertid vedta å avlive dersom ikke dette fremstår som et uforholdsmessig tiltak».

Høyesterett fastslo kort at grunnvilkåret om at hunden hadde «angrepet eller skadet et menneske» var oppfylt. Tvilen og den vesentligste av vurderingen besto i om vedtaket om avliving «fremsto som et uforholdsmessig inngrep». I denne vurderingen skal det legges vekt på en rekke ulike momenter som blant annet fare og skade, risiko og utrygghetsfølelse, samt hundens nytteverdi.

Utvidet adgang

Høyesterett går inn i forarbeidene til hundeloven hvor det fremgår at Stortinget ønsket en utvidet adgang til å avlive hunder. Det ble vist til at «hund i økende grad skaper skade og at uheldig hundehold har skapt utrygghet hos mange.» Det ble videre vist til at det var enklere å avlive hunder som angrep sauer enn hunder som angrep mennesker.

Dernest vurdere Høyesterett hundens egenverdi ved å vise til forarbeidene som uttaler:

Departementet minner imidlertid om at hunden er undergitt eierens eiendomsrett innenfor de rammer som dyrevernlovgivningen setter, og finner det vanskelig - når man ser bort fra de følelser og den tilknytning som mennesker kan ha til en hund - å sette hunden selv i en annen stilling enn andre vanlige pattedyr

Hunder får med andre ord ingen særstilling og høyere grad av beskyttelse blant dyr bare i egenskap av å være hund.

Hvor stor risiko er den

Endelig går høyesterett inn og vurderer hvor stor risiko hunden representerer i fremtiden ved å vurdere sannsynligheten for at den ville gjøre en tilsvarende handling igjen.

Avslutningsvis oppsummerer høyesterett slik:

Det sentrale vurderingstema er som nevnt den risiko hunden representerer i fremtiden sett i lys av den alvorlighetsgrad angrepet har. Det dreier seg her om en vesentlig skade på A, med et enda større skadepotensial. Angrepet skjedde under en ordinær situasjon hvor hunden gikk i bånd på luftetur. Det er en reell og ikke ubetydelig risiko for at hunden vil kunne gå til angrep og skade mennesker igjen. Hunden skaper også frykt i nabolaget ved aggressiv adferd mot andre hunder. Den følelsesmessige tilknytningen og det behovet som eieren har for hunden, må vike i en slik sammenheng

Etter dette kom høyesterett til at avlivning ikke utgjorde et uforholdsmessig tiltak.

Oppsummert

Høyesterett har gjort en bred vurdering og redegjør for hvilke hensyn som skal vektlegges ved spørsmålet om en hund kan avlives eller ikke. Det skal bemerkes at hunden i denne saken angrep en voksen person. Blir et barn angrepet er lovens utgangspunkt at hunden skal avlives.