Godt valg, godt demokrati!

Meningsmålingene har til nå fortalt oss at Arbeiderpartiet har gått så sterkt tilbake at det snakkes om katastrofevalg, mens regjeringspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet, holder et overraskende stabilt nivå. Senterpartiet og SV har vind i seilene, mens de andre partiene dupper rundt sperregrensen på fire prosent. Nå skal man alltid være forsiktig med å trekke bastante konklusjoner i politikken, Erna Solberg har for eksempel gått fra nederlagsdømt partileder til populær landsmoder, mens Jonas Gahr Støre har gått fra superflink utenriksminister til mindre populær statsministerkandidat. For ikke lenge siden var SV og Audun Lysbakken dødsdømte.

De fleste av oss deler vin inn i to kategorier: God eller ikke god. I tillegg karakteriserer vi hvitvin som søt eller tørr. Vi kan prøve oss på en slik grovinndeling også når det gjelder de politiske partiene:

Først kan vi dele partiene inn i borgerlige eller sosialistiske partier. Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet er ikke-sosialistiske partier. Med litt ulik valør, står menneskets frie utfoldelse og eiendomsretten sterkt hos disse partiene. Som et sosialdemokratisk parti, inntar Arbeiderpartiet en mellomstilling, mens SV og Rødt er sosialistiske partier. Kristelig Folkeparti har historisk vært splittet mellom det borgerlige og sosialdemokratiske kristenfolket, men har vært holdt sammen av bedehuskulturen. Vi ser det samme i dag, men partiet har igjen plassert seg på borgerlig side. Senterpartiet og Miljøpartiet er interessepartier som i større grad kan defineres ut fra hvilket regjeringsalternativ de støtter; i år støtter også Miljøpartiet det rød-grønne alternativet. Som et bondeparti, har imidlertid Senterpartiet et sterkt eierforhold til jorda.

Deretter kan vi dele inn partiene med hensyn til hvordan man plasserer seg i forhold til arbeidsgiver- og arbeidstakersiden. Mens Høyre og Venstre har en klar tilnærming til arbeidsgiversiden, Venstre særlig i relasjon til småbedriftene, har Arbeiderpartiet, SV og Rødt en klar arbeidstakertilnærming, Arbeiderpartiet endog i et tvillingforhold til fagorganisasjonene under LO-paraplyen. Sentralt i denne sammenhengen står synet på om Arbeidsmiljøloven skal liberaliseres. Arbeidsgiversiden mener det er nødvendig for å skape ny utvikling, mens arbeidstakersiden mener det svekker lønnstagernes stilling.

En tredje dimensjon er forholdet til hvilke oppgaver staten skal ivareta. Både Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre er på hver sin måte opptatt av enkeltmenneskets frie utfoldelse, og ikke minst eiendomsretten. Partiene er klart ikke-sosialistiske, og ønsker at staten skal konsentrere seg om kjerneoppgavene i velferdsstaten. Kristelig Folkeparti befinner seg også i stor grad på denne siden, fordi partiets kjernevelgere gjennom mange år har bygget opp store private utdannelses- og helseinstitusjoner. Rødt og SV er sterkt imot friskoler og «helseprofitører», mens Arbeiderpartiet – med Senterpartiet som en sovende passasjer i baksetet - ligger et sted midt på denne aksen.

Noen vil sikkert mene at den viktigste dimensjonen i dag er partienes forhold til miljøet. Men her går skillelinjene mer i forhold til virkemidler enn prinsipper. Selv om det er uenighet om innvandringspolitikken, har Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Arbeiderpartiet inngått et bredt integreringsforlik i Stortinget. Vi kunne selvfølgelig også trekke inn forholdet til politikerne. Men i Østfold er det nesten umulig å finne en politiker med en posisjon, karisma og politisk tankegods som kan gjøre krav på velgernes oppmerksomhet.

Frie valg er demokratiets adelsmerke, og uansett om valget er lett eller vanskelig, bør alle benytte stemmeretten. Gjennom frie valg påvirker vi sammensettingen av folkevalgte organer. Vi må ikke bli så likegyldige at vi tar demokratiet for gitt og unnlater å stemme. Ikke alle finner det like lett å delta i demokratiet i det daglige, men alle kan stemme ved årets valg.