Marianne var et barn som fikk et barn

Marianne Kristin Gulbrandsen driver i dag neglsalongen “Touch of Beauty” i Dikeveien på Rolvsøy. Hun har fire barn, en datter på 11 år og tre sønner i alderen 10, 13 og 23; Eldstemann fikk hun da hun gikk i 6. Klasse på barneskolen.

Omsorgssvikt

Gulbjørnsen vokste opp i Finnmark i et hjem der livet var preget av morens fester. Fra tidlig av måtte hun ta ansvar for lillebroren som var fem år yngre, og det var ikke sjeldent at barna kom skitne og dårlig kledd på skolen uten matpakke.

- Mamma sa rett ut at “du er alltid bare var i veien og en byrde for meg”. Jeg følte meg forlatt og null verdt hele barndommen.

Familien flyttet senere til Nordmøre. Der begynte Marianne å vanke med de eldre gutta som hadde bil, og den kuleste og den tøffeste av dem alle ble hun betatt av. Han var 20.

- Det var et miljø i bygda der det var helt vanlig at jenter på min alder fløy med så voksne gutter. Jeg husker jeg hadde en kjæreste før dette hendte som jeg hadde med meg hjem. Han var 18, uten at Mamma reagerte på det.

Livredd

Utsultet på kjærlighet og oppmerksomhet ble hun svak for alle komplimenter og omtanken 20-åringen viste henne. Når han så ville mer klarte hun ikke å stoppe han. Men det var ikke frivillig, det bekrefter en dom for overgrep han senere fikk.

- Jeg var livredd under hele graviditeten, jeg var redd for Mammas reaksjon, redd for konsekvensene.

Hun snakket ikke med noen om det, og selv om hele bygda svirret av rykter om at hun var gravid fikk hun overbevist moren om at hun bare hadde lagt på seg, selv om hun på slutten av svangerskapet veide 25 kilo mer enn hun pleide.

- Helt på slutten betrodde jeg meg til en venninne. Vi planla å rømme sammen til jul, men siden jeg ikke viste noe om fødsel eller graviditet viste jeg ikke når han ville komme. Vi rakk aldri å fullføre planen, for Tomas kom 13. November 1992.

Der og da var alt det vonde glemt.

- Det e jo det største som har hendt meg. Jeg fikk et voldsomt morsintinkt med en gang.

Mistet sønnen

Det ville være tøft nok for en 12-åring med en trygg familie å bli mor i en så ung alder. For Marianne ble det nesten umulig, selv et barn, helt alene som prøvde å trøste sønnen som hadde kolikk. Moren var det lite støttee å få fra.

- Jeg ba om hjelp på skolen, og de ordnet så jeg kom på et ungdomshjem. Jeg ser jo i ettertid at jeg burde ha kommet på et mødrehjem, for Tomas ble igjen alene med Mamma. Ikke lenge etter satt hun ham i fosterhjem og stakk til Svalbard.

Og da begynte den virkelige kampen for Marianne. I en alder av 15 år skaffet hun seg leilighet for å bo der med sønnen. Men myndighetene nektet å gi han tilbake. To og et halvt år kjempet hun før de ga seg.

- Jeg vant til slutt, ettersom jeg verken hadde vist omsorgssvikt eller misbrukt alkohol eller narkotika. Det eneste de brukte mot meg, var min unge alder.

Elektrosjokk

Hun flyttet etter moren til Svalbard, det var den eneste familien hun hadde. Der møtte hun han som skulle bli de tre andre barnas far og hennes ektemann. De flyttet videre; først til Krokkstad, så til Fredrikstad.

Moren har hun ikke hatt kontakt med på flere år, faren, som hun har hatt sporadisk kontakt med under oppveksten, har hun fremdeles kontakt med og har et godt forhold til.

19 år, endelig i et trygt forhold, men med tre fødsler på under tre år ledet til at fortiden skylte over henne og knakk den unge jenta fullstendig.

- Jeg var inn og ut av Veum, fikk elektrosjokk og fikk konstantert flere diagnoser. En av dem; Fibromyalgi, gjør kroppen vond, så jeg ble erklært ufør for fem,seks år siden. Men jeg bruker ikke medisiner.

Bipolart innfall

Omtrent på samme tid skilte hun og mannen seg, uten dramatikk. De rett og slett vokste fra hverandre. De bor fremdeles i nærheten av hverandre og deler omsorg for barna.

- Jeg var neglkunde hos Saras Nail Fashion, og ble invitert med på kurs. Det viste seg at jeg hadde talent. Jeg gikk i praksis i Halden, så hjalp pappa meg økonomisk til å starte opp eget studio i Dikeveien. Jeg kaller det et bipolart innfall, ler den sjarmerende firebarnsmoren.

Den har hun nå drevet siden desember 2014. Det er ingen økonomisk gullgruve enda, foreløpig balanserer hun det under summen du kan tjene inn ved siden av uføretrygden.

- Nå har jeg det veldig, veldig bra. Jeg har endelig funnet meg sjæl, som Finn Kalvik synger om. Det har nok mye med salongen å gjøre, her får jeg uttrykt meg, det gir en voldsom mestringsfølelse også har jeg kunder jeg er veldig glad i, som kommer med gaver og steller så pent med meg. Barna er veldig stolt av meg.

Satser på negler og vipper

Målet er å kunne leve av det, men før det satser hun på å utvide tilbudet ved å ta flere kurs. Selv gjør hun vipper og negler nå, og har både en annen negldesigner og en hudpleier som leier seg inn hos henne. Til tross for den korte karrieren har hun hevdet seg nasjonalt;

- Jeg fikk en 4. plass i vippe-NM til tross for problemer med lim og at det kanskje er den dårligste vippejobben jeg har gjort. Neste gang satser jeg på å vinne, smiler hun med en styrke få har fortjent mer.