Navn i nyhetene

Om skumle tjern og kreative hjerner

Hele livet har hun lest og elsket grøss og spenning. Nå har Sara Hjardar illustrert sin egen grøsserhistorie, som hun håper kan gi barn den samme gode, spennende følelsen.

Hvem: Sara Hjardar (24)

Hva: Illustratør og forfatter

Hvorfor: Vant Egmonts tegneseriekonkurranse i fjor, og ble overrasket med bokavtale. Debuterer med tegneserieboka «Mia Myhr og barna som forsvant».

Noen tegner og noen skriver, men du gjør begge deler. Når fant du ut at du kunne kombinere de to kreative uttrykkene?

– Det starta som avgangsprosjektet mitt på Kunsthøgskolen i Oslo, som et konsept til en tegneserie. Jeg lagde historien og konseptskisser. Tonje Tornes, redaktør i Egmont, fant meg på Instagram. Hun sa jeg burde melde meg på tegneseriekonkurransen deres. Så vant jeg den og fikk mulighet til å gi ut boka mi. Det å kombinere tegning og skriving er ikke noe jeg har gjort så mye før, men det var et spennende medium. Jeg så at tegneserier er blitt så stort i Norge, spesielt episke fantasyserier. Jeg skjønte at det er perfekt for meg. Jeg har alltid ønska å formidle historier, men tenkte egentlig det var illustratør jeg skulle være.

Blir tegneserier og grafiske romaner tatt litt mer på alvor nå?

– Absolutt! Jeg tror at i veldig mange år i Norge har tegneserier blitt sett litt ned på innenfor litteraturen, men de siste årene har det blitt så populært og folk har skjønt at dette er jo ekte litteratur det også! Det blir tatt mer seriøst. Og så er det en så fin overgang for nye lesere, for eksempel også for barn med dysleksi, den kombinasjonen av bilder og tekst.

Hva er magien ved tegneserier? Hva gjør det så bra, liksom?

– Det er jo at i motsetning til bøker der leseren står ansvarlig for det visuelle, så har tegneserien den egenskapen at den skaper det visuelle for deg. Bildene blir et stort virkemiddel i den sjangeren, det kan man bruke for å forsterke historien. Jeg liker godt å bruke farger for å finne frem den følelsen siden skal ha for leseren, skumle, mystiske, mørke farger. Er noen lei seg, kalde farger. Bruke det visuelle så mye som mulig.

Sara liker å bruke farger for å illustrere følelser og stemninger i historiene sine. «Mia Myhr og barna som forsvant» er den første av seks bøker om Mia Myhr.

Du har debutert med boka «Mia Myhr og barna som forsvant». Jeg fikk sniklest litt i en nettbokhandel. Det ser helt utrolig nydelig ut!

– Tusen takk!

... Og så ble jeg cliffhanga av noe skummelt i skogen. Hva handler denne boka om?

– Det handler om Mia Myhr som flytter med foreldrene og søsteren sin Hanna, inn i bestemorens hus. Hun forsvant sporløst for fem år siden. Dagen de flytter inn, går Mia ut i skogen hun tror hun kjenner så godt, men oppdager et tjern som aldri har vært der før, og ser et mystisk og skremmende dyr. Søstra og vennene blir borte etter at de bader i tjernet, og så må Mia prøve å finne ut hva som har skjedd, og finne barna som har forsvunnet. Hun dykker ned i tjernet, og det er det meste jeg kan si.

Åh, spennende! Det skal til sammen bli seks bøker om Mia Myhr. Hva inspirerte deg til å lage henne og universet hun lever i?

– Har alltid hatt stor kjærlighet for fantasysjangeren. Spesielt det litt skumle, det tror jeg gjelder for alle barn, de der spennende tinga man egentlig ikke får lov til å se på. Jeg husker jeg leste bøker som Coraline og Harry Potter, og de skumle delene var de beste. Hadde så lyst til å lage en grøsser som var retta mot barn, gi dem mer av det som er så utrolig spennende, de skumle historiene som går så innpå en. Jeg er også inspirert av Stephen King og det han snakker om, at et spøkelse er skummelt, men hvis du kommer hjem og ser alle møblene snudd på hodet, så er det grøsser. Det er det jeg ville få frem. Mia går ut i skogen og ser det tjernet som aldri har vært der. King inspirerte meg til å gi leseren den der kvalme, ubehagelige følelsen.

Som på merkelig sett er så god! Hva gjør deg lykkelig?

– Veldig klisjé svar, men jeg må si å tegne. Hvis jeg sitter og ikke vet hva jeg skal gjøre med meg selv, vet jeg at jeg alltid kan gå tilbake til tegningen. Skape noe, noe originalt og mitt eget, som kanskje kan inspirere andre til å skape. Det gjør meg lykkelig.

Hvilken bok har gjort størst inntrykk på deg?

– Kanskje Coraline, faktisk, av Neil Gaiman. Vet ikke om det er favorittboka mi, men den har inspirert meg mye til det jeg skaper. Den følelsen han klarer å skape og gi til leseren er det jeg vil gi leserne mine.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Jeg har gitt meg selv regel om at jeg ikke skal tegne når jeg slapper av. Når jeg skal skeie ut spiller jeg gjerne videospill sammen med kjæresten min, ellers så leser jeg gjerne bøker og tegneserier og manga. Ellers veldig glad i brettspill.

Haha, så nørd! Skeier ut med brettspill!

– Haha, men det går bra!

Det gjør det absolutt! Er det noe du angrer på?

– Egentlig ikke. Og selv om jeg tenker at det sikkert er ting jeg kunne gjort annerledes, ville jeg ikke forandret på det. Jeg hadde ikke vært der jeg er i dag. Feila har jeg lært av, så jeg ikke gjør dem igjen.

Hva liker du mest ved deg selv?

– Kreativiteten min, det setter jeg veldig pris. Og at jeg klarer å finne selskap i meg selv. Når man er illustratør og tegner må man bli litt venn med seg selv, man er mye alene. Hvis jeg sitter i bilen og ser ut av vinduet, så kan jeg se for meg fantasidyr i skogen. Det er kanskje en litt gæren egenskap, men jeg liker veldig godt å kunne skape det jeg tenker inni hodet.

Hvilken superkraft skulle du ønske du hadde?

– ÅH! Shape shifting! Formskifting! Mener ikke bare mennesker, men at jeg kunne fått vinger, blitt en katt, en ørn... Blitt en maur! Sett ulike verdener fra ulike perspektiver.

Hvilke tre gjester ville du invitert til middag?

– En stor kunstner jeg liker, som Salvador Dalì. For å bare spørre hvordan hodet hans fungerer, det hadde vært fantastisk. Også manga-illustratøren Junji Ito, han lager helt syke grøsserillustrasjoner, og jeg aner ikke hvor han får det fra. Finne ut av hodet hans og. Og Hayao Miyazaki. Jeg vil invitere alle jeg kan lære av. Plis, lær meg det dere gjør!