Navn i nyhetene

Soloseiler Johnny lever i kalde nord: – Når jeg møter motvind eller ising på dekk, får jeg en slags energi

Eventyreren Johnny Leo Johansen fra Fredrikstad fulgte drømmen, kastet loss og seilte til Nord-Norge. – Fordelen med å være såkalt introvert, er at jeg klarer meg veldig godt alene i lange perioder, sier Johnny som er usikker på når han kommer til å gå i land.

Hvem: Johnny Leo Johansen (52)

Hva: Heismontør, frilansfotograf og eventyrer fra Fredrikstad.

Hvorfor: Droppet «A4-livet» og valgte seilbåt som base. I Nord-Norge.


Ship o’hoi sailorboy! I 2013 kastet du loss og valgte bolig som ikke måles i kvadratmeter, men i fot. Det ble for kjedelig på Rolvsøy?

– Jeg har vel alltid hatt mange interesser som jeg har fylt opp kjedsomheten med. Men jeg følte bestandig at jeg ikke hadde nok tid. Så nå ville jeg kjenne på frihetsfølelsen og det å kunne ha et hav av tid.

En jordomseiling har vel de fleste av oss drømt om. Du valgte ikke Karibia og rompunsj i glasset, men storm i kasta og sommervotter på fingrene?

– Jeg har seilt over Atlanteren som mannskap og elsket havet. Men jeg likte ikke havnelivet der. Det ble for mye papirer, folk og styr å forholde seg til. Sånn sett er det mye enklere å seile i Norge. Jeg ville oppleve verdens vakreste kyst, norskekysten. Og helt ærlig, de verste døgnene på havet hadde jeg ute i Atlanteren. Førti varmegrader, plagsom høy luftfuktighet og ingen steder å gjøre av seg. Da er det enklere med kulden, det er bare å kle på seg.

Ising på dekk og truger på land. «Han è sur i dag» er morgenteksten for seileren i nord?

– Ja, dette livet er nok ikke får alle. Men enkelte dager når jeg våkner opp har jeg bare en skikkelig driv til å kaste loss eller gå på en fjelltopp. Da gjør jeg det. Har aldri angret på valget når jeg først drar ut på en tur. Selv om det har hendt jeg har snudd før jeg har kommet helt fram, eller seilt til en annen havn enn den jeg først hadde tenkt å dra til.

– Når jeg møter motvind eller ising på dekk, får jeg en slags energi. Litt som når man har et syltetøyglass man ikke får opp. Det er nesten en slags irritasjon som gir krefter. ‘Dette skal jeg få til’ – også får man en veldig mestringsfølelse når man endelig er fremme. Det trumfer alt.

Sett deg mål. Reker du rundt på måfå tror jeg man fort blir litt rotløs.

—  

Her i Viken er vi inne i en ny runde med strenge koronatiltak. Fokus på avstand, anti-bac og munnbind berører kanskje ikke deg og lundehunden Zkipper?

– Koronaen har ikke endret så mye på hvordan jeg lever. Når vi er på reise, er jeg veldig oppmerksom på å ikke være for nærme folk. I butikken er det på med munnbind og sprit på hendene. Fordelen med å være så kalt introvert, er at jeg klarer meg veldig godt alene i lange perioder. Med «tusen» interesser kjeder jeg meg aldri, i tillegg har jeg jo min firbeinte venn Zkipper selvfølgelig.

– Det går også med litt tid på sosiale medier hvor jeg deler bilder og opplevelser. Jeg vil gjerne inspirere andre og dele opplevelsene. Jeg har tatt lisens som radioamatør, noe som gjør at jeg kan holde kontakt med folk på god avstand.

Jeg skal ikke grave dypt i skipssekken din, men hvordan får en seiler-bum det økonomiske til å gå rundt?

– Jeg leste om en som bodde i campingvogn i skogen og klarte seg med et budsjett på 50.000 kroner i året. Så jeg satte det som mål. Jeg bodde først fem år i båten i Fredrikstad, var gjeldfri og sparte penger. «Trikset» mitt har vært å ha minst mulig faste avgifter.

– Nå har jeg også en fiskejolle her i nord med en liten fritidskvote. Det gjør at jeg kan levere fisk, og få betalt for det. I tillegg er jeg med i en redaksjon hvor jeg leverer noen saker. Men om dyrt utstyr ryker blir det krise. Det er mulig jeg må ta en tur sørpå om ikke lenge for å fikse litt på båten – og få litt ekstrainntekter.

I tillegg er det selvberging med havtrøffel og steinbitt i gryta?

– Ja. Jeg prøver mest mulig å være selvforsynt. Det blir mye fisk, og det man kan høste av naturen, resten kjøper jeg i First Price-hylla. Nord-Norge er perfekt, her får man alltid fisk. Jeg har veldig sans for kystkultur og dette med selvforsyning. Så jeg leser meg opp, tar imot råd og prøver ut alt fra kråkeboller til granskudd.

Du har virkeliggjort en livsdrøm, hva er rådet til andre som tenker det samme?

– Man må kunne finne glede i det enkle og unnvære en del av det man er vant til. Sett deg mål. Reker du rundt på måfå tror jeg man fort blir litt rotløs. Har du en drøm? Gjør det, men ha en backup. Man må ikke gjøre det til det ekstreme, og vær forberedt på at det blir mye trøbbel underveis. Det er utstyr som ryker, dårlig vær og alle slags utfordringer. Så det må man ta med i drømmen.

… når kommer du til å gå i land?

– Tja. Jeg pleier å ha et slags femårsperspektiv. Akkurat nå ser det ut til at skreifiske ikke går helt som forventet og seilbåten må fikses litt på. Så kanskje jeg drar en tur sørover om ikke lenge. Men da med mål om å gjøre båten enda bedre utstyrt, til å være enda mer selvforsynt og tilpasse båten slik at jeg kan leve mest mulig uavhengig her oppe i nord.

Så er det noen faste spørsmål i denne spalten:

Hva gjør deg lykkelig?

– Frihetsfølelse og at barna mine har det bra.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Spiser altfor mye sjokolade.

Er det noe du angrer på?

– Alt jeg har brukt av tid på helt unyttige ting.

Hvilken superkraft skulle du ønske du hadde?

– Å kunne fly.

Hvem var din barndomshelt?

– Fantomet.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for?

– Allemannsretten. Bevare naturen og spesielt det lille vi har igjen av urørt natur.

Jeg vet ikke hvor stor plass du har ved byssa, men hvilke tre gjester ville du invitert til middag?

– Tror jeg hadde valgt Lars Monsen og Cecilie Skog. For å få tips om steder å gå på tur – og kanskje lære noen nye «triks».

Selvfølgelig, tre eventyrere samlet der altså …

– Jo, jeg hadde invitert Alex Rosen også for å skape høy stemning og fortelle røverhistorier. Det tror jeg ville blitt en livat kveld.