Nyheter

Eventyrer alene på seiltokt: - Ikke sikkert jeg skal hjem igjen

– Jeg seilte inn Hardangerfjorden en tidlig morgen, i det sola sto opp og vasket tåka vekk fra fjellene. Opplevelsen var så nasjonalromantisk at jeg måtte spille Edvard Griegs «Morgenstemning».

Bilde 1 av 3

Johnny Leo Johansen, en 49 år gammel heismontør og frilansfotograf fra Fredrikstad, har fulgt drømmen sin til dørs, og døra leder ut i havet. Siden 23. juli i fjor har han vært alene på seiltur langs norskekysten. Denne jula overvintrer han utenfor Svolvær.

– Jeg har alltid hatt en utferdstrang, aldri følt at jeg har lengtet hjem til noe, men alltid lengtet ut. Det er ikke sikkert at jeg skal tilbake til Fredrikstad igjen. Båten er hjemmet mitt nå. Så lenge jeg er i båten, er jeg der jeg vil være, sier 49-åringen.

Turen hans kan man følge via blogg og sosiale medier, både gjennom bilder, tekst og direktesendinger.

– Det er morsomt hvis jeg kan inspirere litt.

Tar gjerne en kråkebolle

For å få råd til å legge ut på reisen, bodde Johnny Leo i båten sin i fem år, etter å ha jobbet 25 år som heismontør. Han er også redaktør for en nettside for å spe på litt, men han prøver så godt han kan å leve pragmatisk og «by nature», som han selv kaller det.

– Nå i høst har jeg plukket sopp og bær, tang og tare, mens fiske har vært hovedgreia. Noen krabber er det også blitt, og hvis jeg dykker så plukker jeg gjerne opp noen kråkeboller som jeg spiser rå. De smaker litt som østers, forteller han.

Pengene går til annen enkel mat og havneleie når han seiler inn i byer.

– Jeg prøver å bruke minst mulig penger. Da jeg overvintret i Bergen i fjor, fikk jeg gjort en avtale om lengre leie der.

Den beste båten

Turen startet etter Tons of Rock-festivalen i Halden, og derfra seilte eventyreren fra Fredrikstad nedover mot Sørlandet og opp til Bergen. Båten hans, en Duford 32. Classic, er egentlig en familiebåt som er bygd for middelhavsseilas.

– Den er egentlig ikke ideell å seile med her oppe i nord, men den beste båten man kan seile med er den båten man har. Og denne har jeg hatt i 15 år, sier Johnny Leo.

Tøft over Nordsjøen

Fordi han måtte bli så lenge i Bergen, deltok han på forelesninger i informasjonsvitenskap, men han ble utålmodig av å være på samme sted i så lang tid. Så, i februar kastet han loss – og fortsatte turen nordover.

– Du tok en ganske voldsom tur i Nordsjøen, gjorde du ikke?

– Jeg har alltid hatt lyst til å dra til Shetland, og jeg så på sosiale medier at det var to stykker som trengte en mann til. Det var i januar og det var fryktelig tøft. Det var over 40 knop vind, full storm i kastene og grov sjø. Når det er så tøffe forhold blir man veldig sliten, så etter en time ved roret rullerte vi så vi fikk hvile i to timer, forteller Johnny Leo med innlevelse.

– Nordsjøen er ett av de tøffeste områdene man kan seile, og selv om vi tre var veldig erfarne og ikke bli sjuke, så var det tøft. Hvis én av oss svikter, da er man i trøbbel. Man får mye svart humor i en sånn situasjon, og man må være ekstremt glad i havet for å takle Nordsjøen i januar, for å si det sånn.

Morgenstemning

Fra flere meter høye bølger i Nordsjøen til havblikk i Hardangerfjorden. Reisen i norske farvann har brakt med seg alle slags værtyper og et enormt spekter av ulike opplevelser.

– Da jeg seilte inn Hardangerfjorden en tidlig morgen, i det sola sto opp og vasket tåka vekk fra fjellene, var hele opplevelsen så nasjonalromantisk at jeg måtte sette på «Morgenstemning» av Edvard Grieg, forteller Johnny Leo.

Det er en av de fineste opplevelsene fra turen, mener han.

– Folk lurer kanskje på hvorfor jeg gjør det her. Noen driver med basehopp for å få adrenalinkick, men for meg er det dette som gir mestringsfølelse. Når du møter kraftig vær og du må ordne opp i problemene som dukker opp, gir det en ganske god følelse. Man forstår at man takler det.

I en konfliktfylt verden

Det er ikke bare båtlivet som har vært appellerende for Johnny Leo Johansen.

– Jeg hadde en periode da jeg reiste til konfliktsteder rundt omkring i verden. Jeg er opptatt av ytringsfrihet og det å ta demokratiet ut i gatene, forteller han.

Han fulgte blant annet Den arabiske våren, var i Egypt i forbindelse med den første valgperioden der, har stått midt oppe i Palestina-konflikten, var i Hongkong under paraplyrevolusjonen og på Kypros og i Aten under finanskrisen. I tillegg har han vært i favelaene, altså de okkuperte landområdene der okkupantene bygger boliger uten formelt å eie tomtene de bygger på, i Brasil.

– På én side er det å reise en egotripp, men samtidig har jeg villet gi et ansikt til dem som prøver å si noe til verden, forteller han.

Han har tatt massevis av bilder fra alle reisene sine, og dokumentert dem nøye på Facebook.

Ikke ensomt

Helt alene er han likevel ikke lenger. Han har nemlig anskaffet seg en skipperhund i Lundehunden Zkipper. Sammen har de tilbrakt jula i en lavo oppe i Lofoten-området.

– Vi koser oss med pepperkaker og litt forskjellig og koser oss i lavvoen med å fyre bål.

Selv om målet for turen i utgangspunktet var Lofoten, har han ikke tenkt til å gi seg ennå. Nå som sola er borte fram til januar, avventer han videre seiling. Fram mot februar skal han ta en vintertur til Narvik og gå på ski mot svenskegrensa. Deretter skal han seile videre mot Tromsø.

– Når jeg først er her, er jeg jo ved Nordkapp og da kan jeg like gjerne seile hele kysten.

– Du blir ikke ensom, da?

– Nei... altså, jeg liker tekniske ting og sånt, er aktiv på sosiale medier og jeg har radioen min, Ipaden min og mobildekning nesten overalt. Jeg ringer til barna mine og vennene mine. Men jeg har ikke noe problem med å være en uke eller to uten å ha kontakt med folk. Da jeg seilte over Atlanterhavet på 19 dager, lengtet jeg ikke hjem en eneste dag. Man bør kanskje lengte hjem, men jeg gjør ikke det. Jeg vil bare ha nye opplevelser, se nye steder og oppleve nye ting, sier den dristige soloseileren fra Fredrikstad. Eller fra båten. Det er der han hører hjemme.

– Folk kaller det for et eventyr, men for meg er dette virkeligheten.

Mer fra Dagsavisen