«Distriktspolitikk, miljøpolitikk og rovdyrpolitikk splitter Norge»

Det som er spesielt både i ulvedebatten og miljødebatten er at aktørene er så engasjerte og blir så sinte. Det trigger mot-parten og tonen, ikke minst i sosiale media, blir skarpere.

Johannes Thue
Skogløkken, Fredrikstad

 

Det gamle motto: «By og land hand i hand» har mistet mye av sin konsistens. Det er blitt et distriktsopprør som bygger opp fronter på mange områder. Vi har fått byvekst-avtaler og miljøavtaler som murer bysentrum inne bak bomringer og gjør det dyrere å ta seg inn til byene, samtidig med at stadig mer av utbygging og aktiviteter skal foregå i sentrum. Dette oppfatter distriktene som manipulering for å oppnå en endring i samfunnsstrukturen som er distriktsfiendtlig.

Det har i hele vår nære historie foregått en befolknings-forskyvning fra bygdene inn mot byene. Det var slik handels- og industrisamfunnet ble bygget opp. Vår velstand har likevel blitt bygget opp med en politikk basert på vekst i by og land som har blitt betraktet som vellykket, sammenlignet med Sverige der «gläsbygden» blir liggende som sår i landskapet.

Leserbrev: «Elektrisitet som løsning på klimakrisen»

Bygdene mener at staten nå svikter ved å bruke miljøpolitikken og forvaltningspolitikken til å stimulere til byvekst og sentralisering. Større kommuner og større regioner øker avstanden til samlingspunkter og sentrum. Økte drivstoffavgifter og planer om elektriske ferjer driver billett- prisene opp. Når myndighetene samtidig innfører regions- og politireform og slår sammen kommuner slik at bygder og grender på øyer og i fjorder må bruke ferje for å utføre nødvendige ærend, vekkes en mistanke om at det kan være meningen at det ikke skal bo folk på øyene eller på «gale siden» av fjorden. At mye av denne prosessen skjer mot folkeviljen bidrar også til polarisering.

Rovdyrpolitikken og spesielt ulvepolitikken blir også langt på vei en by/land-konflikt. Folk som har hatt beitedyr som levevei opplever at det blir innført vernesoner for ulv som gjør dyrehold umulig. De som har jakt som hobby og biinntekt opplever at elgen blir borte fordi ulven tar kalvene, men hva skjer så når både sauen og elgen er borte? Da oppsøker ulven selvfølgelig maten utenfor sonene. Dermed har denne forvaltningsmodellen egentlig brutt sammen fordi ulven faktisk trenger mat. I Sverige er ulvebestanden synkende av samme grunn. Da får vi et økende ansvar for en grensebestand på 45 dyr. Når ulv skytes utenfor sonene blir det protester som også viser at forvaltningsmodellen ikke er holdbar.

At berørte bygdesamfunn blir påført slike begrensninger oppfattes i bygdene som sentralstyrte overgrep. Dyrevernalliansen spiller en tilsvarende rolle. De har klart å oppnå en avvikling av pelsdyrnæringen, som igjen berører næringsgrunnlaget i bygdene. Når videoopptak av mishandlede dyr ble til ved innbrudd, kontrollrapporter uten kontroll og udokumenterte skader, vekker det både undring og harme, men det har vært effektivt. Dyr i fangenskap slåss og skader hverandre, det er ett av argumentene mot pelsdyrnæringen, mens ulvens herjinger i saueflokken blir akseptert som naturens orden. Løsningen blir å avvikle saueholdet. Da ender det med at sultne ulver følger urbaniseringstrenden og flytter inn mot byene, der rådyra allerede har etablert seg. Hva skjer når også de er spist?

Meninger: «Vindmøller på land er definitivt ikke løsningen»

I miljødebatten kom vindkraft som sesam for grønn energi, men da vindmøllene begynte å vokse på alle fjelltopper ble det protester mot at noen, uten samtykke, sitter i Oslo og bestemmer at lokalmiljø, fugleliv, natur, friluftsliv og turisme blir skadelidende.

Det som er spesielt både i ulvedebatten og miljødebatten er at aktørene er så engasjerte og blir så sinte. Det trigger motparten og tonen, ikke minst i sosiale media, blir skarpere. Da får vi Facebook-grupper som «Distriktsopprør i Norge» og «Folkeopprøret mot klimahysteriet» og et debattklima som vi ikke har hatt maken til siden EU-debatten.

Debatt: «Gjennomfør differensiert bombetaling»