«Messias» gjennom nypussede briller

500-pluss mennesker bevilget seg den store gleden av å gjenoppleve den strålende fryden av «I know that my redeemer liveth», den inderlige sorgen av «He was despised», Hallelujah-korets prakt...og mye mer.

Utfordringen for hver dirigent - også for domkantor Tore Erik Mohn - er da samtidig å fornye opplevelsen med en tolkning som virker frisk.

Og den bragden klarte Mohn og styrkene som var samlet i Domkirken.

Stilistisk integritet

Ikke så mye med uventede inngrep, selv om noen fantes: Det herlige orgelbruset som supplement i Hallelujah; Brede Bøe som tekstleser (artig påfunn, om enn overflødig).

Nei, det var heller i den gjennomgående stramme styringen av detaljer, av en oppløftet og levende stemning, av energi i tempi, og av presisjonen at dirigent, solister, kor og orkester sammen skapte følelsen av at den gode, gamle kjente og kjære var sett gjennom nypussede briller.

Ikke så mye en tolkning, kanskje, som en holdning? En stilistisk integritet innenfor praksis for barokk-fremførelse. Da denne holdningen preget hele ensemblet, var det som om Domkirken også for en humanetiker var byens mest gudbenådede flekk. Et sted der man ble svimmel og lattermild av gavene som ble skjenket.

«For unto us is born» var et slikt øyeblikk. Avslutningskorene likeså.

Funnet seg selv

Bach-koret ga av sitt beste. Fra små detaljer i noteverdier og rytmer til klangbildet (f.eks. den homogene, velformede klangen av «Behold the Lamb»), det var et kor som på mange sett hadde funnet seg selv igjen. Og med en ny bevissthet om sitt klangbilde som imponerte sterkt.

Fugaen «He trusted in God» demonstrerte bastante, solide herrestemmer; seksjonenes tidligere mangel på presisjon var det ikke spor til. De utadvendte tenorer hjalp korets balanse stort.

Denne type kammerorkester favoriserer kor som er lett på foten, gjerne kammerkor. Men på forbløffende vis var aldri Bach-koret annet enn samstemt med instrumentene, det var driv og energi over det hele. Verkets mest hasardiøse sats er «Let us break», men her var både fossefall-åpningen og de krevende løpene meget godt levert.

God korsang sier også meget om kortreneren. Konserten var en solid bekreftelse av Tore Erik Mohns kvaliteter.

Med unntak av oppløftende orgelbrus i «Hallelujah» var det aldri snev av effektmakeri. Han sto for en stilistisk renskåret, stram tolkning, og overlot formidling av følelser til Händels musikk.

Med kloke tempivalg ga han gang på gang Bach-koret en plattform som muliggjorde deres strålende sang: «His yoke is easy» var f.eks. perfekt vurdert til å la koret briljere samtidig.

Pussig, da, at han skulle velge et livløst tempo for «He shall feed», som uten en pastorale-puls spaserte tungt i sine støvler.

Uforglemmelig

Ingen store musikalske overraskelser, antydet jeg ovenfor. Men det var faktisk én. Sopran Åshild Skiri Refsdal er i fantastisk blomstring. Igjen!

Hun ga en tolkning av «I know that my redeemer liveth» som tok pusten fra meg; den var så fluid og myk som om hun sang i en studiomikrofon, og tolket en Lloyd Webber ballade heller enn Händel. En stor opplevelse var hun hele veien.

Det virtuose «Rejoice greatly» sang hun like ubesværet som om hun leste værmeldingen. Og smilte og strålte som en barnehagetante som forteller barna verdens mest frydefulle historie! Uforglemmelig.

Byens operabarn, alt Signe Sannem lund og bass Trond Gudevold, var også store. Sannem Lund satt nervøs på kirkebenken før sin første inntreden, for så å reise seg og bade kirkerommet i honningglansen av røsten sin.

Stor ekspressivitet var det til tider, og altens tour de force, «Thou art gone up», ble en ekstraordinær studie i kontrollert drama og medrivende patos.

Gudevold synger nå med samtidig en autoritet, en innlevelse og en generøs varme og fylde - en sjelden god blanding blant basser i Norge.

Tenoren Mathias Gillebo er nok på vei mot høydene de andre solistene er på, men i går og i dette selskapet virket han litt for lett for oppgaven.

Mispass

Barokkanerne er spesialister på barokk-fremførelse. Den vibrato-fattige spillestil gjør at mye mer av den ekspressive kraften uttrykkes gjennom skift i farge i musikken. Noe som ensemblet behersker stadig bedre, etter min mening.

Det dunkle, innadvendte mørke av «For behold, darkness shall cover the earth» kunne kort tid etter blåses vekk av den nesten elektriske briljansen av «There were shepherds».

Av og til er det uunngåelig at den forholdsvis spinkle klangen av kammerorkestret holder stø kurs for kulturkollisjon med det store sangkoret. F.eks. i «Surely he hath borne» ble det rett og slett mispass mellom det massive utbruddet fra et angertynget kor og akkompagnementet av spisstonede fioliner.

Som nevnt innledningsvis, er det et stort antall mennesker som elsker «Messias» etter å ha hatt gode opplevelser med Händels musikk over mange år.

Av slikt blir det kjære tradisjoner. Og blant dem er tradisjonen at man ikke applauderer før verket er slutt.

Den tradisjonen fant dette publikummet ut i går var moden for fornyelse! Så mye imponerende god sang hadde man opplevd i Del 1, at musikerne gikk til pause med lyden av spontant bifall i ørene. Likeså, om kanskje mindre overraskende, ble Del 2s avslutningssats, «Hallelujah», belønnet med en storm av applaus.