Han dro fra Sundløkka som omreisende gatemusikant og kom hjem som en jazzlegende

I Lillebjørn Nilsens vise «Tanta til Beate», synger han: «Da hun og Ole Willy syn's det var så billig på Angleterre. Og Robert Normann visste hvordan Django spellte.» Henvisningen er til den fremragende jazzmusikeren Robert Normann fra Sundløkka i Borge. Et område som siden 1994 har tilhørt Fredrikstad kommune. Det er mange som har sammenlignet gitarspillet til Robert Normann og den verdensberømte Django Reinhardt, opprinnelig fra Belgia, men som vokste opp utenfor Paris. Django Reinhardt regnes som en av jazzens mest innflytelsesrike artister, og var en av jazzens første gitarsolister. Han spilte ofte sammen med berømtheter som Duke Ellington og Louis Armstrong.

Les også: Einar (35) dro fra Sundløkka til Spania for å dø i kampen mot fascismen (+)

Selv om mange mente at Robert Normann og Django Reinhardt spilte samme type jazz, sa Robert at han ikke lyttet særlig til Reinhardts innspillinger, men derimot til amerikanske musikere som Teddy Wilson og Leon Chu Berry.

8. februar 1939 holdt Django Reinhardt to konserter i den Gamle Logen i Oslo. Det var fullt hus, og til og med den beryktede musikkritikeren Pauline Hall, fryktet for sine nådeløse slakt, berømmet orkesteret for deres kultiverte musikk. 21-årige Robert Normann satt på første rad, sammen med sine musikervenner i orkesteret String Swing. I pausen ble String Swing-gutta presentert for den berømte Django Reinhardt. Og ved avslutningen av konserten var det Django som fikk seg en overraskelse; Robert ble overrakt den legendariske Maccaferry-gitaren, og spilte noen improviserte solostykker. Etter kort tids lytting smilte Django bredt, og skal ha utbrutt: «Hva har jeg her å gjøre? Dere har jo Robert Normann…».

Robert Normann var selvlært utøver på trekkspill og tenorsaksofon, men etter hvert ble gitaren hovedinstrumentet. Han var en av swingepokens mest ettertraktede solister i Norge, og var også en pioner på elektrisk gitar. Sin første elgitar satte han i stand allerede i 1939 ved hjelp av koppertråd, magneter og bek, stjålet fra offentlige telefoner.

Les også: Koronavennlig bokreise fra sør til nord og tilbake igjen (+)

Robert Normann var født i 1916, i en tid hvor det ikke var mulig å bli kjent gjennom TV-kanaler og sosiale medier. Historiker Åsmund Svendsen forteller litt om Robert Normanns tidlige karriereskritt i Østfoldhistoriens bind 4:

«En dag i slutten av 1920-årene kom tre gutter gående langs landeveien på vei fra Sundløkka i Borge til Moss. De hadde laget telt av noe presenning de hadde fått fatt på nede på Hafslundbrygga. Et brød og en fiskebolleboks måtte duge som proviant inntil de fikk penger til å proviantere på nytt. Kanskje viktigst av alt var instrumentene de hadde med seg: Mandolin, trekkspill og trommer. Det var det som skulle bringe dem hjem eller videre, alt ettersom. I Moss satte tremannsorkesteret i gang med å spille. Straks de hadde fått nok penger til to togbilletter, stakk to av gutta hjemover. Men mandolinspilleren Robert Normann ble igjen, og var borte i to uker.

Da han kom hjem igjen hadde han lært å si «serru», noe ingen andre på Sundløkka kunne si. Sånn var det ute i den store verden, langt borte fra brakka på Sundløkka, det nedlagte sinkverket og blåleira. En verden man ble kjent med når man dro rundt som omreisende gårds- og gatemusikant.

Les også: Lars Roar (38) hentet veteranbåten faren jobbet på (+)

En annen gang ble Robert Normann sendt hjem fra Bodø med hurtigruta. I politivakta i Sarpsborg fikk han beskjed om å holde seg hjemme. Men 20 minutter etter var han på veien på veien igjen. Etter hvert ble mandolinspilleren mer profesjonell. Han skaffet seg røde, vide bukser og spilte til dans på større steder. Repertoaret var for det meste gammeldans, som polka, reinlender og springdans, men utover kvelden ble det ofte spurt etter mer moderne musikk, som oftest populære filmmelodier. På 1930-tallet gikk turene stadig oftere til Oslo. Til bakgårdene hvor folk lyttet villig vekk, men også til Sissners Bar, der han møtte mer rutinerte musikere som hadde turnert i Europa. Robert Normann, som hadde startet opp som musiker i en alder av 12 år, fikk snart en sentral rolle i Oslos jazzmiljø».

Robert Normann spilte med Freddy Valier i 1938, String Swing i 1939-42, Gunnar Due i 1939-41, og ledet samtidig sin egen kvartett. Han spilte også tenorsaksofon, og var etter 1945 med i Pete Browns storband og diverse tilfeldige jazzgrupper. Han spilte konserter med egen soloavdeling og var i flere år å høre på revyteatrene Edderkoppen og Chat Noir. Østfoldingen fikk flere karrieretilbud fra utlandet, blant annet fra Benny Goodman, Barney Kessel og danske Svend Asmussen. Men Robert Normann ville helst følge sitt eget tempo, fiske ål fra husbåten sin i Frognerkilen, komponere, og være fri mann.

Robert Normann var en perfeksjonist. Alt han gikk opp i ble gjort på hans egen måte, og grundig. Dette gjelder også hans forhold til alkohol. I rundt regnet 25 år fra slutten av annen verdenskrig spilte alkohol hovedrollen i livet hans. Som han sa, sirklet tilværelsen rundt giften, og han fortalte at han overlevde fordi han «spiste på freda’n». Legendarisk i musikerkretser var gitaristens medbrakte flaske, påtegnet streker for hver hele time for å unngå å gå tom. På slutten av sekstitallet brøt Robert med livet i Oslo, og flyttet til husmannsplassen Hauglund Østre, i Kvastebyen, nær Skjeberg i Østfold. Her begynte han et nytt liv, uten alkohol, og med stor grad av sjølberging. Robert Normann døde 20. mai 1998.

Les også: Foreningen Gamle Fredrikstad: – Trist at man ikke evner å holde Gamlebyen ved like (+)