Debatt

Takk for meg – fire år i bystyret er over

Sklir partiene litt fra hverandre? Eller kommer vi nærmere hverandre? Jeg vil si begge deler.

Forrige uke var jeg på mitt siste bystyremøte. Litt vemodig, men også en lettelse. Når beslutningen er tatt, blir det en slags nedtelling. Motivasjonen synker, og det føles mer som et pliktløp. Når det siste spørsmålet var stilt rundt 21.30 kriblet det i kroppen. 21.50 slo ordføreren med klubba og ønsket vel hjem.

Hvordan har det vært å være så privilegert? Det er jo ikke en gang en promille av Fredrikstads befolkning som innehar en av de 53 harde stolene.

Privilegert? Jo, fordi man har den fremste talerstolen i byen tilgjengelig. Vi er de få utvalgte politikere fra våre respektive partier som har fått den tilliten fra vårt parti og Fredrikstad-folk. Er ikke det stas?

Jeg kan fortelle dere at dette handler om mye lesing, mange telefoner, mange møter, mange sms, mange diskusjoner og mye frustrasjon. Fordi, det er ikke slik at vi partifeller er enige i alt. I tillegg skal vi forholde oss til en samarbeidsavtale som ble inngått i 2019. Vi var seks partier med forskjellige programmer og ideologier som skulle enes om en avtale. I løpet av fire år er det mye som endres. Naturlig nok. Sklir partiene litt fra hverandre? Eller kommer vi nærmere hverandre? Jeg vil si begge deler.

Lise Thorsø Mohr, avtroppende bystyrerepresentant for Senterpartiet etter fire år.

For min egen del hadde jeg plass i eldrerådet og primærnæringsutvalget. Det har vært givende, og jeg har dyp respekt for eldrerådet med en dreven ringrev av en leder.

Politikken og beslutningene tas i all vesentlig grad i hovedutvalgene. som har innstillingsrett til formannskapet. Sakene diskuteres videre der. Ikke alle partier i bystyret har plass i verken hovedutvalget eller i formannskapet, og blir således direkte henvist til bystyret hvor noen er særdeles dyktige til å markere seg.

Men, det meste er avgjort i formannskapet. Bystyret får et sakskart – det største jeg har hatt var på tre tusen sider. Mye har selvfølgelig vært lest tidligere, men absolutt alle dokumenter følge med? Siste møte var på «kun» fjorten hundre sider.

Med dårlig internett har man jo sine utfordringer med nedlastingen. Vi er nemlig såkalte «papirløse politikere». Jeg var en papirløs. Nå skal nettbrettet tilbake til rådhuset sammen med inngangskortet.

Hva har jeg erfart? Hva har jeg lært?

Jeg representerte et parti med tre bystyremedlemmer. Tre av 53. Det sier seg selv at det er utfordrende, og vi er helt avhengig av et godt samarbeide med andre for å få til noe av vår politikk. Da handler det i stor grad om å svelge kameler. Men, vi fikk våre seire.

Vi jobbet hardt for å bygge nytt korttidssenter på nåværende tomt i Roald Amundsens vei, tidligere Fredrikstad korttidssenter. Det kom antydninger om lokasjon på Kråkerøy.

Vi satte vår samarbeidsavtale i spill i juni for å få endret planstatus på hele Gudebergjordet til LNF. Isegran Eiendom mistet dermed et fremtidig utbyggingsområde til fordel for matproduksjon.

Vi jobbet hardt for å forbedre landbruksplanen for Fredrikstad de neste ti årene. Den fikk vi endret til det bedre. Vi jobbet hardt for å opprettholde primærnæringsutvalget. Utvalget kom styrket ut med en høyere status politisk sett. De to sistnevnte ble vedtatt av et enstemmig bystyre. Det er stas, med Senterpartiets tre medlemmer. Vi kan da konkludere med gjennomslag for våre saker.

Jeg har hele tiden vært av den mening at politikere må få mer makt. Det er vel og bra med dyktige ansatte i Fredrikstad kommune, men de skal da ikke styre Fredrikstad?

Et av hjertesukkene mine de siste fire år har vært: Hvorfor kan ikke Arbeiderpartiet og Høyre samarbeide bedre? I lokalpolitikken er ikke forskjellene så store at partiene ikke kunne enes om det beste for Fredrikstad. Når det gjelder rikspolitikk ser jeg at barrierene er tydeligere og vanskeligere. Men, vi snakker om lokalpolitikk! Tenk om de store spørsmålene kunne styres av de to største partiene? Vel, det blir vel bare ønsketenkning fra min side. Det er lov å håpe.

Avslutningsvis vil jeg peke på den gode tonen og tilliten vi i bystyret hadde overfor hverandre. En hyggelig prat over kaffekoppen i pausen, selv om busta føk fra talerstolen. Vi respekterte hverandre, vi respekterte ulikhetene. Det er et ekte demokrati.

Jeg står tilbake med en usikkerhet rundt hvorvidt det politiske fellesskapet kan enes om det beste for byen vår. Vi står overfor store utfordringer. Det er ikke noe nytt. Men millioner har blitt til milliarder.

Administrasjonen har mange dyktige ledere. Noen er mer imponerende enn andre. Direktørene på sine fagfelt er alltid til stede i bystyremøtene for å bistå kommunedirektøren når spørsmål skal besvares direkte.

Jeg hadde ikke trodd det var slik da jeg tiltrådte denne imponerende bystyresalen for fire år siden. Men, hva visste jeg? Det oser av historie under de store lysekronene. Det oser av svette en sen kveld fordi det ikke finnes annen ventilasjon enn å åpne vinduene.

Og det er faktisk ganske hyggelig å stå i en tverrpolitisk dokø på det eneste dametoalettet i «annen etage». Der utøves det også viktige meningsutvekslinger. Så, lenge leve dokøen!

En ting skal dere vite nå i forbindelse med valget: Bystyret fungerer! Det er hardt arbeidende politikere i alle partier som gjør så godt de kan. Kritikken kommer fra alle retninger – mest fra de som vet minst.

Jeg ønsker det nye bystyret lykke til.

Takk for meg!

Mer fra Dagsavisen