Av: Monica M Kjærstad, gruppeleder, MDG Indre Østfold
De som skal feire russetiden sin til våren fortjener en fest. I nyere tid har vel neppe en så stor andel norsk ungdom blitt frarøvet så mye tid fra sine sosiale arenaer. I Indre Østfold har skolene vært stengt måneder og uker i strekk på grunn av pandemi og streik. Noen kjenner sikkert stresset på kroppen fordi de har mistet verdifull undervisning som kan gi utslag for videre karrierevalg, for andre er det kanskje den mentale belastningen i form av isolasjon som har vært tøffest. De trenger å senke skuldrene, ta på seg en forenende kjeledress og få føle på flokkfølelsen.
Jeg skriver dette leserbrevet til dere foreldre fordi jeg er folkevalgt og i det føler et ansvar, men også fordi jeg er mamma (vel å merke til nå ganske voksne barn) og fordi jeg har vært lærer og SFO-ansatt i noen år – og kjenner mange barn og ungdommer i kommunen som jeg er glad i. Ja, jeg bryr meg faktisk om dem alle. Derfor håper jeg at disse ordene kan gjøre noe for kullet og enkeltindividet, og at en av julens samtaler om du har et barn som nå går på videregående skole, kan handle om russefeiringen.
Å stå utenfor er vondt, og enkelte russegrupper har «opptaksprøver» som skal avgjøre hvem som får innpass i de mest populære klikkene med de mest populære festene.
Kidza, seg imellom, begynner gjerne å snakke om russetiden og hva den skal inneholde allerede i første trinn på videregående. Dersom du har et håpefullt avkom i 1. eller 2. trinn i videregående opplæring, kan du trygt være litt i forkant og følge oppfordringen, eller i det minste lese videre. Med temaet «russetid» satt på agendaen starter forventninger som har god tid til å bygge seg opp, samtidig som det foregår en sosial koagulering. Noen får være med og andre ikke. Å stå utenfor er vondt, og enkelte russegrupper har «opptaksprøver» som skal avgjøre hvem som får innpass i de mest populære klikkene med de mest populære festene.
Jeg håper dere snakker om dette, enten kidden din er i den innerste sirkelen, står utenfor og kikker inn eller vender ryggen til hele sulamitten. Det er viktig at disse sosialt uthungrede ungene får undersøkende spørsmål fra voksne om hvordan de stiller seg til feiringen og hva som foregår rundt dem. Hva krever din håpefulle sønn av andre som vil være med i bussen? Er jenta di villig til å gi munnsex for å bli invitert med på den mest populære festen? Hvordan snakker man om, og med, de som ikke ønsker å være med på buss? Hva ville barnet ditt sagt og gjort dersom hen ble tilbudt kokain på fest? Hvem er det som styrer hva som foregår og hvordan ser de på seg selv som aktør? Er ungen din en som dilter, eller en som forsvarer grenser? Hva gjør hen hvis det har skjedd noe hen angrer skikkelig, skikkelig mye på?
Ungdommene våre fortjener foreldre som er modige nok til å snakke om ubehagelige temaer.
Dette er dessverre høyaktuelle spørsmål i vårt lokalmiljø i dag. Som folkevalgt bekymrer det meg ekstra mye fordi vi er en kommune som allerede har altfor mange innbyggere som strever i voksenlivene sine med mental helse, rusproblemer og utenforskap. Jeg mener at ressurssterke foreldre har et ekstra ansvar for å formidle til sine barn at deres handlinger og holdninger ikke er likegyldig for en større helhet. Om det florerer dop eller systematisk sextrakassering i en gruppe, vil noen sitte igjen med varige mén.
Russetiden er en tid for flokkmentalitet på godt og vondt, det kan være befriende, men om flokken utøver destruktiv atferd så kan det skapes traumer som ikke er så lett å hele.
Snakk med sønnen din om måten de behandler sine venninner på er den måten de vil at småsøstre og kusiner skal bli utsatt for når de om noen år skal fortsette tradisjonen.
Fra mitt perspektiv, på sidelinjen, synes jeg russefeiringen eskalerer mot å bli et alvorlig samfunnsproblem, og jeg håper at dette går an å snu. Disse ungene fortjener å slå seg løs, ha det gøy og være sammen. Dette er ikke en moralsk pekefinger mot sex og dop, men et varsku om konsekvensene når misbruk får gå under radaren. Ungdommene våre fortjener foreldre som er modige nok til å snakke om ubehagelige temaer, det er sånn vi tar vare på styrken deres og forebygger mot farlige snublesnorer i en viktig fase av livet.
Leserbrevet ble først publisert i Smaalenenes Avis.
[ Anniken Nordengen: – Barna mine fortjente noe mer enn en død far og en rusa mor ]
