Den skal tidlig krøkes som god troféjeger skal bli

Av: Ida Skjerden, styremedlem i Aktivt Rovdyrvern og spesialist i klinisk barne- og ungdomspsykologi

Noe av det absolutt viktigste vi kan lære et barn er å være snill; snill mot andre, snill mot seg selv, snill mot dyra og snill mot naturen. Barns empatiutvikling starter tidlig og gjennom måten de blir møtt på tar den ulike veier. Dersom barn blir møtt med bekreftelse og anerkjennelse, slik at de blir sett og hørt på sine behov, får hjelp til å regulere sine følelser og forstå seg selv, utvikles også evnen til å ha empati og sympati med andre.

Formidling av respekt og kjærlighet for naturen og alt som lever, tenker jeg som mor, naturverner og barnepsykolog må være en helt grunnleggende og vesentlig oppgave knyttet til foreldrerollen. Dette er viktigere enn matte, norsk og engelsk, selv om det også er viktig.

Noen barn får dessverre svekket sin empati for dyr gjennom en oppdragelse i drap og forakt for andre dyr enn oss selv.

Barn er født med en iboende kjærlighet til dyr. De aller fleste barn elsker dyr; myke kosedyr, husdyr, kjæledyr. Barn er glad i dyrebøker, ofte har barneprogrammer på TV dyr som hovedpersoner, og de fleste barn synes det er stas å hilse på levende dyr. Forskning viser at barn har godt av å leve sammen med dyr i husholdet.

Dette ligger i oss helt naturlig, og helt unntaksvis blir dette svekket av svært skremmende erfaringer. Vi vet at barn kan bli fobiske for enkelte dyr, de kan for eksempel bli redde for hunder fordi de har opplevd noe skummelt. Da er det de voksnes oppgave å trygge dem og eksponere dem så frykten avtar. En skal ha respekt for dyr, ja, men ikke være redd.

[ Hester som har det bra og barn som utvikler empati – det er en god kombinasjon ]

Noen barn får dessverre svekket sin empati for dyr gjennom en oppdragelse i drap og forakt for andre dyr enn oss selv. De kan ha foreldre eller vokse opp i et miljø som har destruktive holdninger til dyr og natur som barna adapterer til. Dette er trist, og de verdiene som er bygd inn i oss fra vi er små sitter hardt og kan være utfordrende å endre. Jeg har selv avverget at marsvin ble drept gjennom å kastes ut av vinduet i andre etasje, av en unge på 6 år. Jeg har stoppet barn fra å dra katter i halen og slå hunder. Dette er situasjoner hvor foreldrene ikke har grepet inn og hvor barna tydeligvis ikke har lært gode holdninger til dyr av sine foreldre. Krig er forakt for liv. Respekt for alt liv må læres tidlig.

Det må være et mål i barneoppdragelsen at barna får et naturlig forhold til naturen

Det er derfor svært rystende å se hvordan Norges Jeger- og Fiskerforbund (NJFF) holder på i norske barnehager nå. Barn blir eksponert for nylig drepte, sterkt truede arter som bjørn. Avhogde hoder av hjort og elg vises fram for barna. Et argument kan være at de skal vite hvor maten kommer fra. Det er ikke så vanlig å spise bjørn, for det første. For det andre kan man fint lære om hvordan det en del av oss spiser blir til på mer skånsomme måter.

Jeg vil anta at en del barn får frykt- og aversjonsresponser av å bli eksponert for nylig drepte dyr som fortsatt er varme, og med en pinne i munnen så tennene synes godt. De fleste barn blir nok nysgjerrige, og vil se og kanskje ta på dyret hvis de tør, men erfaringen kan sette seg fast i deres minne, som en negativ, kanskje skremmende erfaring. Det er sterke lukt- og synsinntrykk for et ungt sinn som ikke er rustet til å prosessere dette. Noen kan sågar bli traumatiserte. Kanskje blir de så skremt og rystet at de tar avstand fra all form for jakt senere i livet. Det kunne for så vidt være en ønsket bivirkning. Andre igjen kan få trigget og forsterket sine allerede aggressive tilbøyeligheter.

Noen barn strever med svært alvorlige symptomer som sadisme mot dyr. De river beina av stankelbein, dreper firfisler, piner mus og en del driver det enda lenger. Dersom dette pågår over noe tid av et visst omfang kalles det conduct disorder som vurderes til å være et alvorlig symptom på skjevutvikling, og det assosieres med omsorgssvikt eller traumatisering. Denne atferden, som vitner om mangelfullt utviklet empati, eller et ønske om å gjøre vondt, kan predikere alvorlig psykopatologi som ung og voksen. Når voksne piner og plager dyr, derimot, for eksempel ved bruk av fellefangst og skadeskyting på jakt eller nedverdigende behandling av dyr de har såret eller drept, da kalles det jakt, rekreasjonsjakt eller troféjakt. Dette er et stort paradoks. Det er sunn interesse når du er voksen og patologi når du er barn.

Det NJFF holder på med nå kan være direkte skadelig for en del barn, slik at de får mén av det, som nevnt. Mer generelt vil jeg si at barna skades på et sjelelig korrumperende plan. Barna indoktrineres tidlig av NJFF til ikke å respektere dyr, til å forakte andre levende dyr, til at de kan herske over dyret, bestemme om det skal leve eller dø og de lærer at det er riktig å drepe truede, rødlistede rovdyr. For mange barn som bruker mye tid på aggressive spill på nett med dreping og jakt på fiender og som har få referanser til levende dyr, trigger nok dette ekstra uheldig.

[ Debatt: Dyr er ikke objekter for vår fornøyelse ]

Barnas mentaliseringsevne overfor dyr kan risikere å forringes eller ikke utvikles naturlig, fordi de allerede tidlig blir avstumpet i sitt følelsesliv når det gjelder dyrs følelser og behov. De får ikke hjelp til å sette seg inn i dyrets følelser, men snarere lærer de å ta avstand fra dyrets smerte. Dette kan også i neste hånd påvirke barnas empati for andre mennesker og for seg selv. Dette er derfor veldig alvorlig, veldig trist og veldig bekymringsfullt.

Det må være et mål i barneoppdragelsen at barna får et naturlig forhold til naturen. De skal lære å ta vare på den. De skal arve jorden. Nå er det sikkert mange som er distanserte fra natur og ville dyr og som ikke er så ofte ute på tur. Jo mindre du kjenner noe, jo mer gir du blaffen. Så mitt ønske for alle barn er at de tas med ut i naturen, ut på tur. Vær utforskende, sett ord på det som sanses, utvid barnets ordforråd og referanser, lær barnet å elske naturen. Vi kan lære dem om økosystemer, navn på arter, gi gode naturopplevelser med levende natur og levende ville dyr. De vet ikke hva som går tapt og hva som må reddes hvis de ikke kjenner det.

Foreldres viktigste oppgave må slik være å være gode rollemodeller, gjennom ord og handling å formidle til barna at naturen har en verdi i seg selv og for seg selv. Naturen er større enn deg og meg og vi er en del av den. Alt henger sammen i naturen og alle arter har sin rolle, sin funksjon, også bjørner. Bare slik kan vi ha et håp om at våre barnebarn ikke bare har noen få lurvete rovdyr i en dyrepark og en flatehogst å tråkke i når de vokser opp.

Og du – være snill mot dyra, da!

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen