Leve Harald Hårfagre!

Akkurat i disse junidagene feires slaget i Hafrsfjord i år 872 med stor festivitas og mange fargerike markeringer mange steder rundt omkring i landet. Omtrent på denne tida er det 1150 år siden Norges aller første rikskonge, Harald Hårfagre, vant dette sagnomsuste sjøslaget og la de første stenene til grunnmuren for vår egen frie nasjonalstat. Norges fødselsattest ble skrevet i Hafrsfjord!

Harald Hårfagre var en strateg av rang. Systematisk la han så å si hele landet under seg ved å bekjempe lokale ledere og stormenn én etter én. En av dem var, ifølge Snorre, Østfold-småkongen Gandalv som lå med flåten sin i Londer, det vil si på Hvaler.

Større regionale høvdinger som han ikke regnet med å kunne tvinge i kne i åpne slag, inngikk han nyttige, gjensidige faste allianser med. Etter seieren over sine siste barske motstandere i det avgjørende, store sjøslaget i Hafrsfjord, hadde Harald Hårfagre på relativt kort tid samlet hele Norge til et rike for første gang – med seg selv som ubestridt overkonge.

Grunnen til at vårt nasjonale statsjubileum feires hvert 50. år, er at hver eneste generasjon skal få anledning til å være med på markeringene og aldri glemme vår egenartede historie. Vikingene var noe mer enn ville horder på brutale raid i utlandet.

Norgeshistorien er fylt av konflikter og gjennomsyret av kriger, slag og opprør mot overmakt og fremmedstyre. Samtidig er Norges tidlige historie dypt preget av møysommelig og systematisk kamp for folkestyre, medbestemmelse og felles rettsforståelse. Norge var en av de første etablerte statene i Nord-Europa og fortjente tidlig betegnelsen «annerledeslandet».

Lenge før det vi gjerne kaller vikingtida, da vår nasjonalstat ble dannet, var det etablert et fast mønster av små og store retts- og styringsting rundt omkring i hele landet. Der samlet folket seg til tings og avgjorde ulike tvister. Kvinnene hadde begrenset adgang til tingene, og absolutt ingen treller fikk møte. Men på tingene gjaldt felles vedtatte lover og bestemmelser, og rettsoppfatningen var gjennomgående lik.

[ Ønsker å utforske hele Gjellestad-området ]

Siden det norrøne samfunnet ikke hadde noe skriftspråk bortsett fra det ufullkomne rune-alfabetet, pekte tinget ut kloke hoder i samfunnet som hadde som oppgave å pugge og huske alle lovene. Dette viktige og tillitsfulle oppdraget i samfunnet ble kalt å være Lovsigemann.

Dette ting-systemet var helt unikt for det gamle norrøne samfunnet. Der ble lov og rett vedtatt i fellesskap, og tvistene løst av tingmennene etter beste skjønn. Det var altså ingen egenmektig hersker, fyrste eller tyrann som alene kunne skalte og valte etter eget forgodtbefinnende om hva som skulle være lov og rett i samfunnet. Folket skulle være med å bestemme og være herrer i eget hus!

På tinget ble også bidragene til fellesskapet (staten) vedtatt. Det var i første rekke skip, mannskap, utstyr, våpen og proviant til det militære sjøforsvaret – Leidangen. Hver bygd skulle ruste ut et krigsskip i fellesskap når farer truet. Den Kongelige Norske Marine regner fortsatt vikingtidas Leidang som sitt historiske opphav. Tingene bestemte også hvor store bidragene til «statsforvaltningen» skulle være. Kongene og hans hoff/hird reiste rundt, og bøndene delte på utgiftene til mat og øl for kongenes følge.

Og hvordan vet vi så alt dette? Hva kommer det av at nordmenn flest kjenner seg igjen i vår tidlige middelalderhistorie? Jo, det er selvsagt den rike arven Snorre Sturlasson og hans like skrev ned på dyreskinn og etterlot seg i sagaene på Island mange hundre år etter at begivenhetene skjedde. En fantastisk kulturarv vi er ganske alene om å ha på vårt eget språk i hele verden!

[ Stortinget vil fortsatt ha monarki ]

Og hvordan kunne Snorre og andre vite at det de skrev var noenlunde sant? Jo, fordi Harald Hårfagre og hans etterfølgere hadde egne «rapportører/journalister/diktere» tett ved sin side. Skaldene hadde til oppgave å være til stede ved alle viktige begivenheter og militære slag. Etterpå sa de fram lange vers og dikt som var lette å huske, om det som skjedde. Skaldekvadene gikk på folkemunne i generasjoner før de endelig og heldigvis ble skrevet ned på norrønt mål.

Det samme gjaldt som nevnt lovgivningen. Først i 1274 fikk Magnus Lagabøte samlet alle de norske lovene fra tingsystemet i én felles Landslov. Dette var faktisk den aller første folkelige, nasjonale allmennlov på nordmennenes eget språk som gjaldt og fungerte (!) for alle i en egen stat i Europa. Så det er all grunn til å rope et «Leve!» og høyt «Hurra!» for sønnen til Håkon Håkonsson fra Varteig i Østfold – Magnus Lagabøte!

Vi har med andre ord svært mye å takke våre over tusen år gamle kongelige forfedre for. Særlig når det gjelder respekt for folkestyre, demokrati, fellesskap og allmenn lov og rett. Det er mange som spøker og drar på smilebåndet av uttrykket «norsk sjølråderett». Men de gjør som regel opp regning uten vert! Sjølråderetten sitter like dypt i sjela på alle nordmenn som rusten spiker i eldgammel beinhard eik…

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen