«Oppe på en kolle, høyt over byen, med vidstrakt utsyn til fjerne åser, et majestetisk elvedelta og det urbane virvar av sentrumsbebyggelse. I bakgrunnen et sjenerøst dryss av øyer og holmer i Hvalerarkipelet, med glimt av havet i sørhorisonten. Anlagt på tomten etter en forgangen ishall finner vi Roseslottet, monumentalverket til byens store billedkunstner Vebjørn Sand. Hjemflyttet av fremsynte ildsjeler, etter en kortere gjesteinstallasjon i hovedstadens utmark».
Kan man tenke seg dette som tekst til en fremtidig turistpublikasjon for Fredrikstad?
Klarer Den Lille Verdensbyen å forestille seg hvilket kraftpotensial som ligger i å sikre en permanent bosetting for et av hovedverkene til en av landets viktigste etterkrigskunstnere, og en av kongerikets største turistattraksjoner de seneste år? Riktignok er ikke Vebjørn Sand fra Fredrikstad direkte; men et lite stykke inn i fremtiden tror jeg nok han er det likevel.
[ Bengt (74) begynte å male som pensjonist: – Man får jo noen perspektiver på livet ]
Jeg har forstått at Roseslottet lever i Nordmarka på lånt tid. Og på Roseslottets nettsider heter det at «alt i Roseslottet er til salgs».
Hvorfor ikke kjøpe hele?
Er du liten, må du strekke deg litt ekstra for å virke stor.
Er det lov å tenke stort i en kommune med så alvorlige økonomiske utfordringer som Fredrikstad? Vel, vi siklet jo nylig etter et himmelhøyt Røkketårn (hyllet av både Fredriksstad Blad og kommunen, men som ikke ble noe av), vi får Arena Fredrikstad (som faktisk ser ut til å bli noe av), og vi har Værste (en helt ny bydel etter et stort skipsverft, som blir noe av på rekordtid).
De mest avanserte og originale kunstnerne for tiden maler gjerne med store pensler ut av rektum, til kunstkritikernes store fryd.
— Billedkunstner Bengt Fredrik Staalhofte Børresen
Å late som du er noe annet enn det du er, kan bli nokså kleint på sikt. Jeg har tidligere gjort meg festlig i FBs spalter ved å karakterisere Fredrikstads mantra (jeg vet ikke om det for tiden heter strategi, slagord, merkevareslogan eller noe annet fint) «Den Lille Verdensbyen» som lite egnet. Fordi uttrykket flagger en proporsjon som ikke er troverdig og en ambisjon som aldri kan oppnås.
Det er greit å beundre seg i speilet som reke og se en hummer, men jeg vil tro at «Den store småbyen» hadde vært et mer redelig og troverdig ordvalg. For øvrig savner jeg det jordnære «Det årnær sæ» (men selv det er jo verdiløst om vi ikke har en kommuneledelse som leverer på et slikt løfte).
Jeg hører vel allerede pipestemmene fra noen som faktisk synes at ideen er god – og sinnabrølet fra kunstnerhoffene og alle som fraber seg forherligelsen av en slik klassisk kunstnerbegavelse av det format som vi har i Vebjørn Sand.
Hva med tomten etter Stjernehallen?
Mange har ventet på frislipp av Stjernehallen-tomten. Boligentreprenører, heriblant kommunen selv, synes dette er byutviklings-snadder, skreddersydd for idealet om sentrumsnær boligfortetting.
Noen vil ha aktivitetspark ved inngangsporten til skogen. Andre vil ha en gigantisk P-plass her, for å gi plass til alle bilistene som søker rekreasjon i den unike Fredrikstadmarka, og som allerede legger parkeringspress på omkringliggende arealer.
Og noen vil ha ingenting; fjern Stjernehallen, fyll opp med lyng – og flytt Marka enda noen skritt nærmere sentrum!
Alt dette er gode formål.
Jeg tror Roseslottet ville falle vakkert på plass, som en juvel i nærmiljøet og uten å skjemme. Nå ser det vel ut til at løpet er kjørt, og at byens tak vil bli urbanisert av en håndfull kjøpesterke boliginvestorer i look-alike-lavblokker som det blir mange av rundt sentrum etter hvert.
Hva skal Fredrikstad med Vebjørn Sands Roseslott?
En stor del av lokal posisjonering handler om attraktivitet. Her hevder Fredrikstad seg på mange områder: Industri og hitech. Idrett. Musikk. Revy. Teater. Historie. Natur og rekreasjon, ikke minst maritime herligheter og nærheten til havet (her burde jeg vært politisk korrekt og nevnt «bærekraft og grønt skifte»; hule honnørklisjeer som jeg har et anstrengt forhold til og derfor står over).
Summen av alle byens kjennetegn er omdømme, tiltrekningskraft, prestisje og show-off. Resultatet er tilflytting, tilvekst av ny næring, arbeidsplasser – og ikke minst turisme.
Alle lokalsamfunn ønsker seg en turistmagnet, gjerne i helårsformat. Hva med å tilføre Fredrikstad en så stor attraksjon som Roseslottet? Ja, hvor ellers? Kunne Grieghallen ligget i Hamar, Vigelandsparken i Bodø eller Ibsenhuset på Gjøvik?
Selvsagt ikke.
Monumentale severdigheter finner sin naturlige lokasjon på steder som er knyttet til opphavspersonen. Hva er mer naturlig enn at Vebjørn Sands Roseslott etter hvert får sin «hjemmehavn» i Fredrikstad?
[ Kunstverk bidrar til flere englekjoler ]
Jeg har en fornemmelse av at det norske samtidskunstmiljøet lenge har uglesett Vebjørn Sand. Særlig innen konseptkunsten blir hans klassiske format stemplet som utdatert.
De mest avanserte og originale kunstnerne for tiden maler gjerne med store pensler ut av rektum, til kunstkritikernes store fryd.
Hvis det skulle være en billedkunstner som nettopp var samtidsriktig og oppdatert, måtte det vel være Vebjørn Sand, ikke minst gjennom den tidsdokumentasjon og tematiske aktualitet som vises i Roseslottet.