Debatt

Alle gode ting er tre

Det er på tide å tenke nytt, og undersøke nye måter å skape seg et hjem på hvor inngangsbilletten er oppnåelig.

«På Svartlamon har ildsjeler klart å kjempe fram en annen boform enn den kommersielle.» skriver sivilarkitekt  Pernille Kolstad Heen.
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I forrige uke var arkitektkontoret jeg jobber på i Trondheim. Vi var på studietur for å se på byutvikling, og la oss inspirere av historiske bygg og nye boligprosjekter. Likevel var det noe helt annet som gjorde størst inntrykk på de fleste av oss. Svartlamon, et byøkologisk forsøksområde mellom jernbanen og havna som har eksistert i over 30 år, og et pilotprosjekt innenfor det som blir kalt den tredje boligsektor. Trondheim kommune og Svartlamon boligstiftelse har gått foran i arbeidet med å utforske bærekraftige måter å bo på, og nå følger flere norske byer etter.

.

Hva er den tredje boligsektoren lurer du kanskje. Jeg har skrevet litt om dette før: Et trygt hjem. Men for å oppklare:

  • Den første boligsektoren er den de fleste av oss befinner oss i, den kommersielle, med kjøp og salg og utleieboliger til priser markedet til enhver tid forlanger.
  • Den andre boligsektoren er den offentlige, som består av sosiale boligmodeller for dem som ikke har mulighet til å skaffe seg et sted å bo på egen hånd.

Og så kommer vi til den tredje boligsektoren. Den favner de som både faller utenfor den markedsstyrte og den offentlige modellen. Det som kjennetegner en tredje boligsektor er at den baserer seg på økonomiske modeller som ikke inneholder profitt. Et overskudd skal gå tilbake til prosjektet. Dette er for dem som kan betale noe husleie, men som ikke har mulighet til eller ønske om å leie på det åpne markedet. Denne sektoren, og disse boformene har stor grad av egeninnsats, fellesskap og deleløsninger som modell, og de fleste bor på et mindre areal enn det man normalt gjør.

De bærekraftige Selvbyggerhusene (Nøisom arkitekter) er nylig ferdigstilt, og består av 5 familieboliger i rekke som beboerne selv har bygget, blant annet med gjenbruksmaterialer. Prisen for hver enhet kom på en halv million, og bidrar til å holde husleien nede.

For første gang på flere tiår har boligpolitikk vært på agendaen i en valgkamp. Det er på høy tid. Boligmarkedet fungerer ikke når flere og flere blir stående utenfor. Det er de unge og lavtlønnede som ekskluderes. Når nye boligprosjekter markedsføres med utsagn som «en god økonomisk investering», og ikke fordi de har høy bokvalitet eller kan bli til et godt hjem, da er det på tide å reagere. Vi må erkjenne at når enkelte kjøper bolig nummer to og tre for å leie ut, presses prisene opp, og bidrar til å holde de som forsøker å kjøpe sin første bolig utenfor. Det fører til store ulikheter i samfunnet vårt. Som en konsekvens kan dette gi boligflukt blant unge i pressområder. Det har skjedd i andre større byer i verden hvor boligprisene har blitt for høye.

Men byer trenger alle typer mennesker for å gå rundt, også de som ikke har råd til å kjøpe eller leie boliger til markedspris. Det er på tide å tenke nytt, og undersøke nye måter å skape seg et hjem på hvor inngangsbilletten er oppnåelig. Fordi vi mennesker er ulike, og har helt forskjellige livssituasjoner trenger vi også alternative måter å bo på. Det er ikke alle som ønsker å eie. Det kan være flere grunner til det. Man ønsker å bruke penger annerledes, jobbe mindre for å ha bedre tid, ikke være bundet opp i boliggjeld fordi man ikke ønsker forpliktelser. Listen over grunner er helt sikkert lenger.

Byer trenger alle typer mennesker for å gå rundt, også de som ikke har råd til å kjøpe eller leie boliger til markedspris.

—  Pernille Kolstad Heen

Fordi vi i Norge har vært så fokusert på at alle skal eie sin egen bolig, har det å leie vært sett på som noe man gjør når man er student eller ung, eller i en midlertidig situasjon. Det preger i stor grad dagens leiemarked, som hindrer folk i å slå røtter og få en stabil tilværelse. De som ikke kommer seg inn i den første sektoren trenger trygge, langsiktige leieavtaler med mulighet for å bli boende hvis det er det man ønsker.

På Svartlamon har ildsjeler klart å kjempe fram en annen boform enn den kommersielle. Her har det vært leid ut rimelige kommunale boliger med en lavere standard og med stor grad av egeninnsats siden begynnelsen av 90-tallet. De første boligene som ble tatt i bruk var gamle forlatte trehus som skulle rives for å gi plass til industri, men ildsjelene vant kampen. Siden har også nye bygg kommet til. De siste har beboerne selv vært med å bygge. Nå fremstår området som levende, inkluderende, fargerikt og mangfoldig, alt i en menneskelig skala. En befriende motvekt til striglede og moderne boligområder.

Kunstnerne Håkon Bleken og Håkon Gullvåg malte bilder på de gamle trehusene for å unngå at de ble revet.

Å bo som de gjør på Svartlamon er ikke for alle, men det er mange søkere til de leilighetene som blir ledige. Det viser at behovet for å tilby en annen måte å bo på finnes.

For noen er dette ensbetydende med deleordninger, fellesskap og dugnad, og et nabolag hvor alle kan trives – men også lavere standard og færre m² for å holde leieprisene nede. Men her får man male vegger, henge opp bilder og gjøre boligen til et hjem.

Som lederen i Svartlamon boligstiftelse uttalte da vi var der: «At flest mulig bor godt er bra for dem det gjelder, men også for deg og meg». For hele samfunnet tjener på at vi alle har stabile, trygge rammer rundt livene våre.

Selvbygget felleshus og Svartlamon-stemning.