Debatt

«Et trygt hjem»

Annerledesåret 2020 går mot slutten. Julefreden begynner å senke seg over hjemmene i det lille landet vårt. Men fortsatt er det mennesker i Norge som ikke har et eget sted å bo, et hjem.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

For 2 uker

siden kom det som kan være regjeringens julegave til alle som ønsker et mer rettferdig boligmarked fremover, da de la frem sin nye strategi for sosial boligpolitikk «Alle trenger et trygt hjem».

Da kommunal- og moderniseringsminister Nicolai Astrup la frem strategien 2. desember sa han: «Hvordan vi bor, påvirker alle deler av livet. Derfor er målet med regjeringens nye strategi å bidra til at flere får et trygt og godt hjem».

Les også: Legger ny boligstrategi på bordet: – Alle skal ha rett til å velge hvor de selv vil bo (+)

Det er ikke dramatiske endringer i den nye strategien, men den viser at det kan være en vilje til å tenke annerledes om boligmarkedet vårt fremover, og det gir håp. Flere vanskeligstilte skal få et hjem, ingen skal være bostedsløse og det tas et oppgjør med dårlige utleieboliger ved å endre deler av husleiekontrakten. Tilbudene som finnes med Husbankfinansiering og bostøtte blir styrket.

Det er absolutt en start, men hvor god er boligpolitikken vår? Mye tyder på at det ikke bare er den delen av boligmarkedet som ivaretar de aller svakeste som trenger en ny strategi. Det norske boligmarkedet har lenge vært på vei i feil retning, og bidrar til sosial og økonomisk ulikhet. For hva skjer med de som mangler egenkapital eller ikke har god nok lønn til å kjøpe sin egen bolig på det åpne markedet ? Mange har ikke noe annet valg enn å leie dyrt og dårlig. På instagramkontoen @min_drittleilighet vises utleieboligenes sanne ansikt. De fleste følgerne er unge mennesker, som ikke har mulighet til å komme seg inn på et overopphetet boligmarked i pressområdene.

De siste årene har det kommet flere bøker som peker på utfordringene det frie boligmarkedet skaper. I boka «Boligdrømmen – Hvordan sikre alle et godt sted å bo» fra 2019 skriver Kjetil Gyberg om hvordan den voldsomme prisveksten setter deler av den norske befolkningen utenfor boligmarkedet. Hannah Gitmark deler de samme bekymringene i «Det norske hjem – fra velferdsgode til spekulasjonsbyggeri» fra 2020.

Den sosiale boligbyggingen i Norge begynte for alvor med gjenreisingen etter 2. verdenskrig. Boligbyggelagene bygget blokker, og husbankfinansiering med rimelige boliglån ble opprettet. Det var et strengt regulert marked, men det var for alle. Finansminister Trygve Bratteli uttalte på 1950-tallet at «det er en menneskerett å eie egen bolig», men presiserte samtidig at ingen skulle tjene seg rike på andres bolignød. Hensikten var å gi alle innbyggere et trygt og godt hjem. I dag er dette et fjernt minne. Med Willochregjeringens omgjøring fra et regulert til et fritt boligmarked på 80-tallet har man de siste 35 årene fått økonomiske vinnere og tapere. De siste to tiårene har boligprisene i landet steget mer enn dobbelt så raskt som inntektsveksten, og det bare fortsetter. Konsekvensen er at Norges befolkning i dag ligger på gjeldstoppen i Europa.

Å eie sin egen bolig er et gode, men ingen markeder som overlates helt til seg selv fungerer perfekt. Og det finnes mange andre måter å organisere boligmarkedet på. For det å eie sin egen bolig og binde opp all kapital i den er et særnorsk fenomen. Vi trenger ikke å reise lenger enn til Sverige hvor det å leie bolig er mye vanligere, og hvor kommunene tar et større ansvar i boligbyggingen.

Den siste tiden er det flere som snakker varmt om en tredje boligsektor her i Norge. Det vil si et ikke-kommersielt boligmarked. For å realisere en tredje boligsektor må det offentlige gjenoppta et samfunnsansvar med å utvikle, bygge og leie ut boliger. Leie til eie er for eksempel en slik modell. Her er tanken at man først leier en kommunal bolig, og at man etter å ha vært en stabil leietaker i 5-10 år kan kjøpe ut boligen. Det man allerede har betalt i leie trekkes fra totalsummen. Jeg har forsøkt å finne ut om Fredrikstad kommunens eget utviklingsselskap, Isegran eiendom, har sosiale ambisjoner i sin visjon, uten å lykkes. Hva hvis en prosentandel av boligene som skal utvikles på Stjernehallen, Trosvikstranda og Brønnerødlia fikk en mer sosial profil med en fot i den tredje boligsektoren? Man kunne leie ut til selvkost for å sikre gode og rimelige boliger for helt vanlige folk, og samtidig kunne man intergrere, skape mangfold og unngå bydeler hvor alle folk er helt like.

Meninger: «Vi er bekymret for om kommunen vil forvalte sitt eieransvar på en måte som gagner innbyggerne»

Det er på høy tid at det lanseres en tydeligere boligpolitikk i landet vårt. Ikke bare en politikk som tar for seg de vanskeligstilte, men også den som handler om helt vanlige folks boligbehov, den som det i dag er overlatt til det private markedet å forvalte. Det kan ikke være slik at de store byene tappes for folk som bidrar til at velferdssamfunnet går rundt, som sykepleiere og lærere, fordi de ikke har råd til å bo der de jobber. Når vi vet hvor viktig et trygt hjem er, burde ikke boligtilbudet også være et grunnleggende velferdsgode på linje med helse og utdanning? Et gode som ikke skaper sosiale og økonomiske ulikheter, men bidrar til å fjerne dem.

Leder: Boligpolitikk, takk

Mer fra: Debatt