Om få dager viser kalenderen 1. mai 2021. Atter vil dagen dessverre preges av at covid-19-pandemien herjer vilt verden over, og dagens tradisjonelle innhold vil gå tapt igjen. Men den betydningsfulle internasjonale kampdagen kan ikke legges bort. Arbeidernes dag er for viktig også her i Fredrikstad. Nettopp fordi pandemien har skapt en omfattende helse- og økonomisk krise på jorda hvor folks liv forpestes, er det høyst viktig å holde 1. mai-dagen her, nasjonalt og internasjonalt i hevd. La røde flagg og faner vaie utenfor våre hjem og farge dagen. La viktige krav og protester lyde, sjøl om åpne arrangementer på gater og torg ikke kan gjennomføres. Men dagen handler om vanlige mennesker, arbeidende kvinner og menns hverdag og framtidige samfunnsutsikter.
[ 1. mai i Fredrikstad: – Alle arrangementer avlyst ]
Pandemien og dens konsekvenser rammer ulikt klasser og lag i samfunnet. I denne vedvarende periode har inntekt- og sosiale forskjeller bare økt i volum og omfavn, og skille mellom fattige og rike tiltar nesten fra dag til dag. Mens et fåtall kapitaleiere gjør sine investeringer og eierskap innenfor enkelte bransjer til økt profitt, strander produksjon og mye av tjenesteyting stopper opp. I Norge stiger arbeidsledigheten og antall permitterte bare øker. Nå med drøye 200.000 ledige og ca. 80.000 permitterte arbeidsfolk.
Den betydningsfulle internasjonale kampdagen kan ikke legges bort.
Bedre stilt er det nok ikke i Fredrikstad. Mange arbeidsplasser står i fare, og en ikke ubetydelig antall av vanlige folk har fått redusert sine inntekter. Folk som tidligere er betegnet å tilhøre lavinntektsgrupper, har merka ytterligere forverring i sin livssituasjon. Spesielt ufaglært ungdom, personer med nedsatt funksjonsevne og minoriteter er utsatt.
I tillegg er mange kvinner i sine arbeidsfelt som for eksempel innen helse/omsorg og rengjøring blitt spesielt utsatt for økende arbeidspress og smittefare.
Storting og stat har brukt uhorvelige summer i støtteordninger og redningspakker for å unngå økonomisk nedgang og ruin. Utsiktene til at folk kan komme tilbake i jobbene sine er fortsatt høyst usikkert. Hvordan utfallet blir og når et normalt arbeids- og samfunnsliv kommer tilbake er helt uvisst. De fleste eiere og næringsdrivere som er utsatt for nedstengning, har fått gode støtteordninger sett i en internasjonal målestokk. «Redningspakkene» har også blitt gitt til store foretak uten særlig krav om stans av utbytte og profitt. Dette er vårt fellesskap ikke tjent med!
[ «Hold fram røde flagg og faner på 1. mai» ]
Men vi må kreve at redningspakkene kommer folket til gode. Ikke til kapital- og aksjeeiere, og eiendomsbesittere som tar ut utbytte og gir påslag med millioner i lønn til sine ledere og eiere. Derfor har og vil Rødt sette bremser på og kreve stans i betingelsesløs statlig støtte i så måte.
1. Støtten må gå til ansatte – en lønn å leve av.
I likhet med helsepersonalet landet over har helsearbeidere i kommunen under pandemien tilført en formidabel og oppofrende arbeidsinnsats. De har utført smittevernarbeid, behandling- og omsorg til alle døgnets tider til vern for de mest sårbare mennesker i alder og funksjon. Deres rolle i denne krisa er bare å ta av seg hatten for. Brått kom det for dagen hvor viktig deres jobb er, og hvor vesentlig det er å ha slike arbeidsfolk i kommunens institusjoner og hjelpesektorer. Men sånn som er det nå, har mange ansatte ufrivillige deltidsstillinger og lave stillingsprosenter. Denne type personalpolitikk må endres! Likedan må det kreves at mellomoppgjøret må sikre arbeidere i offentlig sektor en lønn å leve av uten nedgang i kjøpekrafta.
2. Kommunen må øke innsatsen for nye sosiale tiltak.
De sosiale konsekvenser av statens smittevernregler har medført at mange mennesker er prisgitt understøttelse av ulike økonomiske bidrag fra NAV. Barn og unge er også i en vanskelig situasjon og er en svært utsatt gruppe. Mange mister livsglede og blir ensomme som følge av pandemiens unormale liv. Lange perioder med nedstenging har rammet det sosiale skolefellesskapet. Fritidsklubber og andre aktiviteter har også vært stengt. Dette har endevendt livet for mange unge til passivitet, isolasjon og utestengelse av sitt sosiale fellesskap blant kamerater og venner. Lavterskeltilbud må på plass, og utekontakten som kommunen tidligere har hatt må gjenopprettes.
[ «Det er klasseskillene som har preget koronapandemien hittil» ]
3. Kommunal sosial boligbygging må iverksettes.
Den mest synlige konkrete politiske handling på boligfronten er etablering av et kommunalt eiendomsselskap (Isegran Eiendomsselskap).
Det som trengs er det motsatte, nemlig framdrift av et storstilt sosialt boligbyggings-program som kan avhjelpe kommunens bostedsløse og folk som har dårlig råd. Det at kommunen har gitt eiendomsselskapet mandat til å konkurrere i markedet på konvensjonell basis med det formål å tjene store penger til kommunen, er en direkte uholdbar og usosial politikk. Isegran Eiendom AS må endres til fordel for et kommunalt foretak. Politisk styring, regulering og kontroll må innrette selskapet til å bygge opp en sosial boligsektor som tjener innbyggerne med liten økonomisk evne. Med andre ord, det må gis boligtilbud til folk som ikke kan ta opp store lån og heller ikke kan svare til dagens krav om egenkapital.
En tragisk konsekvens av at kommunen ikke fokuserer på en sosial boligpolitikk, er at et betydelig antall innbyggere med lave inntekter gjøres til “leieslaver” med uoverstigelige boligutgifter. NAV – med kommunens ansvar for anskaffelser, må ofte betale dyre dommer til boliger for folk som ikke klarer sine utgifter. Private huseiere og firmaer kan dermed spekulere i dette leiemarkedet. For å endre på disse uverdige boligforhold må kommunen ta et skikkelig grep, satse på egen boligvirksomhet, frigjøre sine eiendommer og tomter, og foreta en snarlig etablering av en sosial boligsektor som ivaretar de med akutt boligbehov. Tanken med “leie til eie” bør være en del av dette.
[ «En mer offensiv sosial boligpolitikk krever at politikerne har handa på rattet» ]
4. Bekjemp forskjells-Fredrikstad
Fredrikstad har fra før en betydelig andel mennesker som lever i vedvarende fattigdom. Verre har det blitt for familier som ligger under fattigdomsgrensa mens pandemien pågår. I disse familier går det verst utover ungene.
Drøye 15 prosent av barna lever under dette ondet. Det rødgrønne flertallet har kommet til kort for å motvirke denne utviklingen. NAV Fredrikstad har fått offentlig kritikk av Statsforvalter og andre seriøse instanser om deres nåværende standardprofil for utbetalinger av livsopphold, og andre nødvendige tiltak for barnefamilier.
Barnefattigdommen i familier med lav inntekt har blitt omfattende i vår by. Det må derfor gjøres en sterk politisk innsats for å demme opp og prøve å løse disse forhold. Et viktig politisk grep, er å fjerne barnetrygden som en del av inntektsgrunnlaget ved utbetaling til bidrag for familiers livsopphold. Det rødgrønne flertallet har en intensjonsavtale om å fristille barnetrygden helt til familier innen 2023. Til nå legges 75 % barnetrygd fortsatt til barnefamiliers inntektsgrunnlag. Med tanke på de mange barnefamilier som lever fra hånd til munn, må barnetrygda fullstendig fristilles i løpet av 2021.
Vi på venstresida nært alliert med fagbevegelsen, må gå i spissen for å bekjempe alle former for fattigdom og økonomisk forverring i den økonomiske krisa som mange har og vil stå ovenfor. Det handler om klassekamp. Det må stilles skarpe politiske krav til og utøve et aktiv press mot stat og kommune. Det vil gi et tydelig forsvar av levekårene til arbeiderklassen og småfolk, i disse ulvetider.
La uteforbudet 1. mai likevel gi felles energi til å utløse arbeiderbevegelsens kraft og styrke. Vi må stadfeste vår stolte tradisjon for dagen til folk – i Fredrikstad, i Norge og for de tallrike og navnløse arbeidere i hele verden som bærer tidens byrder!