Linde Hagerup hedret med litteraturpris

– Jeg har veldig mange venner som bor i Oslo, og de sier sånn «hvis du ikke hadde vært så jævlig fattig forfatter, hadde du jo bodd her». Men nei, ikke nå lenger, jeg ville valgt å bli boende her. Jeg syns Oslo er en masete, psykotisk by og veldig mye der er veldig fremmed for meg. Sånn føles det ikke her i Fredrikstad, dette er en by i blomstring, sier Linde Hagerup (54) om sitt forhold til Fredrikstad.

Torsdag ble hun tildelt litteraturprisen fra Fredrik Halvorsens legat, som deles ut årlig under åpningen av litteraturfestivalen Ord i Grenseland, og består av 10.000 kroner og et trykk signert Ellen Auensen.

– Dette er en Fredrikstad-pris, og jeg tenker at det er en veldig anerkjennelse. Da jeg flyttet hit for 15–16 år siden, hadde jeg ikke noen rot stående her. Det tok meg litt tid, for selv om man kanskje ikke skulle tro det, er jeg litt sky og redd for å ta for mye plass, ikke den som brøyter meg vei og sier «nå skal byen være dritglad for at jeg har kommet hit». Men på vårt forsiktige vis har byen og jeg nærmet oss hverandre og grodd litt sammen, så det er en slags anerkjennelse av hvem vi er for hverandre, sier prisvinneren til Dagsavisen Demokraten.

Startet tidlig

Hun kommer fra en familie som har preget norsk litteratur i generasjoner, med sterk Fredrikstad-tilknytning. Dette spilte også en sentral rolle for valget hennes om å flytte til Plankebyen, og ikke Drammen i sin tid. Nå føyer hun seg i tillegg inn i familierekken av vinnere av nettopp denne lokale litteraturprisen

– Både Klaus og Hilde (onkel og kusine, journ.anm.) har vel fått den før. Så nå venter vi på de andre, sier hun lattermildt før hun skynder seg å legge til:

– Nei, det må du ikke skrive.

---

Litteraturprisen fra Fredrik Halvorsens legat 2022

Juryens begrunnelse:

«Årets lokale litteraturpris og Fredrik Halvorsens legat går til en forfatter som er bosatt i Fredrikstad. Forfatteren er født i 1968 og har siden debuten gitt ut en stor stabel bøker for voksne, barn og ungdom, dikt, artikler, noveller, romaner og korttekster.

Forfatteren begynte nok å skrive tidlig, og det er ikke umulig at det var et visst press fra familie og slekt. Talentet var der. Som 17-åring ble denne forfatteren Skrivekunstakademiet i Hordaland aller yngste elev gjennom tidende.

Debuten kom i 1999 med den kritikerroste korttekstsamlingen Og det skal vare så lenge. I 2007 kom romanen Ikke sant, også den til strålende mottakelse. I 2008 kom diktsamlingen Verdens største gorilla og andre rim, som mottok Kirke- og kulturdepartementets illustrasjonspris. Høsten 2011 fullførte forfatteren sin ungdomstrilogi Jesus er gravid – og andre sannheter fra Rykkinn.

For det var på Rykkinn hun vokste opp – og her må det ha skjedd viktige ting – for ingen skildrer barndom og ungdomstid som denne forfatteren. Barn har ikke tid til å lese bøker som ikke virker, har hun uttalt og hun skriver deretter. Med presist og lekent språk, få ord, men den største troverdighet skriver hun fram utålmodigheten, energien, lengselen, pinslene, ideene og den unge kraften – med så stor respekt for målgruppa – at selv de mest avskrudde barne- og ungdomshjernene våkner til liv.

I 2016 fikk verden møte Sara, en troverdig, sterk og egenrådig barnebokkarakter. Hun ble til i boka «En bror for mye», som handler om en familie som plutselig får et nytt familiemedlem, lille Steinar. Moren til Steinar er død og nå skal han inn i Saras familie, med alt det innebar av ofre og tilpasninger for Sara. Boka fikk fantastiske kritikker;” en helstøpt roman som snakker rett til sitt publikum, og som samtidig gir dem mye mer å tygge på enn det barn i lettlest-alderen ofte blir avspist med. Det er en kunst.”, skrev Dagbladet.

Entusiasmen spredde seg nedover Europa. I 2020 ble «En bror for mye» nominert til Deutscher Jugendliteraturpreis 2020, verdens mest prestisjefylte pris for barne- og ungdomsbøker og i klassen Beste barnebok.

Sara kom tilbake i oppfølgeren «En venn for lite». Og kanskje kommer det flere? For vi trenger Sara. Og flere som henne. Karakterer som hjelper både barn og voksne å forstå de store, vanskelige og kompliserte følelsene og samtidig være byggesteiner i fortellinger som virker.

Linde Hagerup, du er årets vinner av Fredrik Halvorssens legat. Vi er så stolte av deg og ønsker deg lykke til videre i ditt forfatterarbeid. Gratulerer!»

---

Allerede som 16-17-åring hadde hun skrevet halvparten av en roman, noe som førte til at hun rekordung kom inn på Skrivekunstakademiet i Bergen. «Altfor ung», som hun selv karakteriserer det. Og det skulle drøye til hun var 30 før debuten hennes, kritikerroste «Og det skal vare så lenge», ble utgitt.

– Jeg hadde noen ganske harde år, hvor livet rett og slett var veldig drøyt. Så jeg debuterte litt seint, og jeg kan ikke se annet enn at det er en fordel, sier Hagerup når hun vender blikket bakover i tid.

– Så gikk jeg på en skikkelig smell, jeg skulle skrive en diger, feit roman. Jeg var på god vei, men så gikk jeg meg helt bort, fikk det ikke til og brukte mange år på å erkjenne at dette var helt ræva. Et dødt prosjekt. Men da satte jeg meg rett ned og skrev nesten ferdig en roman som kom ut ett år senere.

[ Ord i Grenseland 2022 vender tilbake til røttene (+) ]

Skriver for «alle»

Siden har det blitt en rekke utgivelser for både barn, ungdom og voksne – senest barneromanen «En venn for lite», også denne til svært gode kritikker og blant annet en nominasjon til Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok. På spørsmål om hvilken målgruppe hun liker best å skrive for, har hun ikke et entydig svar.

– Jeg skriver det jeg skal skrive i øyeblikket. Der jeg er, på en måte. Kanskje bortsett fra akkurat den siste boka mi, som var veldig «den må jeg bare få skrevet». Og som jeg likevel mener selv er kanskje den beste boka jeg har skrevet. Så det med inspirasjon er bare bullshit, det er bare å bestemme seg for noe, haha! Nei da, det handler nok om at for hver bok jeg skriver, lærer jeg meg håndverket bedre og bedre.

– Akkurat nå er jeg inne i et nytt prosjekt, en ny roman som har ventet på meg i flere år. Jeg syns det har vært fryktelig vanskelig å finne inngangen til den, men nå har jeg funnet den. Og for å si det sånn, jeg håper ingen tror det er en barnebok, for da blir nok de barna i beste fall litt skuffa, forteller Hagerup uten å røpe for mye.

Gjennom årene har hun også turnert landet rundt på skolebesøk, lest høyt fra og diskutert bøkene sine, eller holdt skrivekurs for elevene. Derfor var det også naturlig for henne å takke ja til å være en del av skoleprogrammet til Ord i Grenseland, med et opplegg rundt «En venn for lite» for Fredrikstads 5.-klassinger.

– Jeg syns det er gøy, og ofte veldig spennende og filosofiske samtaler som kommer ut av det. Hovedspørsmålet mitt i dette opplegget er «hvem bestemmer i en familie?». En så stor ting som flytting, to voksne på den ene siden, tre barn på den andre. Det er de veldig opptatt av. «Så barna skal bestemme hvor de skal bo? Hvem skal bestemme hva man skal ha til middag, leggetider? Begrunn, fortell!», sier Hagerup entusiastisk.

– Særlig de to siste bøkene mine er veldig barneromaner. Det jeg prøver da, er å skrive noe veldig ordentlig om det å være et menneske. Det finnes masse gøyal og tøysete litteratur for barn, men jeg tenker også at jeg forbinder det å være barn først og fremst med å ha masse spørsmål som handler om hvordan man skal være her i livet. Hvordan være til for seg selv og andre? Barn har masse alvorlige spørsmål som det er veldig lett å overse, kanskje fordi det nesten blir litt banalt eller at det ikke finnes noe entydig svar eller fasit. Og det gjør det jo ikke, utdyper hun.

[ Høsten på Litteraturhuset: – Vi er spesielt stolte over å få besøk av Andrej Kurkov, som regnes som Ukrainas viktigste forfatter (+) ]

– Grådig leser

Og nettopp barnelitteratur som beveger seg inn i dette landskapet, var noe hun savnet selv da hun var småbarnsmor.

– Det kan være ganske mye bra samtaler i tøys og tull, egentlig, men da sønnen min var på den alderen husker jeg at jeg syns det var litt lite gode romaner med gjennomarbeidede karakterer og språk som ga kilde til masse spørsmål. Jeg er ikke så interessert i svar, det kan være hva som helst, det er spørsmålene som er spennende, mener Hagerup.

Jeg blir altfor inspirert av andre, det er helt krise! Mens jeg skriver må jeg holde meg langt unna alt som heter litteratur

—  Linde Hagerup

Resultatet ble at hun etter hvert tok saken i egne hender, da redaktøren hennes oppfordret henne til å skrive en roman for mellomtrinnet – selv om hun umiddelbart tenkte at det var noe av det aller vanskeligste man kan få til som forfatter.

«Bare skriv på Linde Hagerup-måten, så går det. Men for den aldersgruppa, drit i å banne så mye», var beskjeden hun fikk.

– Så prøvde jeg, da. En side her, en side der. Jeg har et ganske reflektert forhold til å skrive de romanene, og det er ikke tilfeldig at jeg velger å skrive i førsteperson. Jeg er en ihuga fan av førstepersonsfortellinger, og elsker å lese dem når de funker. Når de ikke funker er de dritpinlige, sier hun om grepet hun selv sverger til i alle sine utgivelser, og som trolig skriver seg tilbake til møtet med særlig én bok i oppveksten.

– Da jeg var barn, leste vi veldig mange og gode bøker. Og blant alle disse vidunderlige titlene, leste vi det som forandret verden, «Mio, min Mio». Jeg har lurt på hva det er som gjorde den så vidunderlig den gangen, og funnet ut at det var den aller første lange fortellingen jeg leste som var i førsteperson entall. Plutselig var man hovedpersonen. Meg mot ridder Kato, meg og fuglene, teskjeene og alt det der. Jeg sto midt oppe i dramaet selv. Det tror jeg er mye av grunnen til at den boka har blitt så stor, for min generasjon var det en helt ukjent ting. Og det at jeg er hekta på sånne fortellinger tror jeg skjedde der, i møtet med Mio. Jeg er en grådig leser som vil helt innpå, skal vite hva de tenker.

[ En hyllest til kjærligheten – skeiv som streit ]

Skremmende lett inspirert

Hagerup er heller ikke fremmed for å bruke eget liv og erfaringer aktivt i det hun hamrer ned på tastaturet.

– Jeg har ikke så mye annet å bruke, fordi det er veldig viktig for meg at det blir autentisk. Og for at det skal bli sant for andre, må det i alle fall være sant for meg. Så jeg pumper ut fra eget liv, men kan skrive det godt og grundig om. Jeg har også partier i enkelte bøker som er helt biografiske, blant annet åpningen i «Ingen som røyker hopper strikk», som handler om da jeg begynte å røyke. Den er nøyaktig sånn det var. Men det handler ikke egentlig om konkrete ting man gjør, mer om opplevelsen av dem.

Samtidig må hun være påpasselig med hva hun selv leser mens hun er midt i arbeidet med en ny bok, noe hun smertelig fikk erfare da hun skulle ta seg helt skriveferie i sommer og fråtset i kvalitetslitteratur.

– Jeg blir altfor inspirert av andre, det er helt krise! Mens jeg skriver må jeg holde meg langt unna alt som heter litteratur, for når jeg ikke leser, sitter jeg og skriver inne i hodet mitt. Hvis jeg da har lest for eksempel Nina Lykke, blir det jeg skriver akkurat som Nina Lykke. Hvis jeg leser Lena Andersson, blir det akkurat som Lena Andersson. Leser jeg Knausgård, blir det Knausgård. Sånn holder jeg på, og hvis jeg da setter meg ved tastaturet, er jeg bare en dårlig kopiist. Jeg klarer ikke å filtrere det, det smyger seg inn – hvis jeg liker det.

– Så nå prøver jeg å bare lese middelmådige kriminalromaner, det hater jeg egentlig, men jeg må ha noe å lese. Nå merker jeg at det også smitter inn i språket mitt, det blir middelmådig kriminalroman-språk. Jeg kunne kanskje lest noe på engelsk?, humrer Hagerup.

Det er imidlertid liten tvil om at klappet på skuldra den lokale litteraturprisen, og alle andre positive tilbakemeldinger hun mottar, er motivasjonsbensin på tanken for veien videre.

– Det gir et løft, og etter hvert som man har holdt på en stund, har jeg fått en del kudos. Da kjenner jeg på at det er en eller annen forskjell jeg har gjort ett eller annet sted, og at det er en fin og gøyal ting å vite at det blir sett. Ikke minst alle de henvendelsene jeg får fra barn, fastslår hun.

– Jeg har en offentlig Facebook-profil, så de skriver via mammaen eller pappaen sin på Messenger: «Kjære Linde Hagerup, jeg vil bare si at du er verdens beste forfatter, hilsen Ada på 7 år». Det er kjempegøy, og så hyggelig å svare dem også, avslutter hun.

[ Jan Ove Ekeberg med ny bok: Vikingtiden for dummies ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen