Verdens atomvåpenhistorie på to minutter

6. august 1945 ble Little Boy sluppet over Hiroshima, 9. august ble Fat Man sluppet over Nagasaki. Bombene etterlot seg enorme humanitære katastrofer i de to byene. Det er 69 år siden nå. Hva har skjedd siden?

Slutten av andre verdenskrig ble starten på den kalde krigen. Men etterkrigsårene var samtidig preget av optimisme. FN ble dannet, og ved den første generalforsamlingen i 1946 ble medlemslandene enige om å lage en plan for å avskaffe atomvåpen. USA og Sovjet ble imidlertid aldri helt enige om innholdet, og ambisjonen gikk i vasken.

I 1949 prøvesprengte Sovjetunionen sin første atombombe i Kasakhstan. To atommakter betydde rustningskappløp og gjorde nedrustning enda vanskeligere. I 1952 sprengte USA sin første hydrogenbombe, som hadde en sprengkraft på 500 ganger Nagasaki-bomben. Sovjet sprengte sin første hydrogenbombe året etter.

Storbritannia ble atomvåpenstat nummer tre da de i 1952 gjorde sin første prøvesprengning på en øy like vest for Australia.

Historien om atomvåpenfrie soner startet i 1959 med Antarktisavtalen. Siden har også Latin-Amerika, det sørlige Stillehavet, Sørøst-Asia, Sentral-Asia og Afrika blitt atomvåpenfrie soner. I disse sonene er det forbudt å lage, prøvesprenge, lagre og skaffe seg atomvåpen.

I 1960 erklærte Frankrike seg som atomvåpenstat etter å ha prøvesprengt i Sahara-ørkenen. Samme år gjennomførte Sovjetunionen tidenes største prøvesprengning. Tsar-bomben ble sprengt i atmosfæren over Novaja Zemlja, nær Finnmark.

Så kommer vi til nyere histories kanskje mest nervepirrende dager. I april 1961 gjorde 1500 CIA-trente eksilcubanere et mislykket forsøk på å styrte Castro-regimet. Etter invasjonen søkte Cuba hjelp fra Sovjet. 22. oktober 1962 offentliggjorde John F. Kennedy funnet av påbegynte sovjetiske atomvåpenbaser på Cuba. USAs første alternativ var å angripe Cuba militært, men man fryktet et motangrep og i verste fall atomkrig. I stedet blokkerte USA sjøfarten til Cuba, og de sovjetiske skipene dro hjem. Cuba-krisen endte med diplomatisk enighet. Det sovjetiske atomvåpenanlegget skulle demonteres mot at USA aldri skulle angripe Cuba militært, og at USAs atomvåpenbaser i Tyrkia skulle demonteres.

USA og Storbritannia gjennomførte mange prøvesprengninger i Stillehavet gjennom 1950-årene, og de fortsatte inn i 1960-årene, da også i følge med Frankrike. Bare på Marshalløyene ble det gjennomført 66 prøvesprengninger med en samlet sprengkraft tilsvarende 7000 Hiroshima-bomber. I bunn og grunn er dette historien om befolkningen på Stillehavsøyene som ufrivillig ble prøvekaniner for hvordan radioaktiv stråling påvirker menneskekroppen. Sovjetunionen hadde Kasakhstan og senere Novaja Zemlja som prøvefelt. Forbudet mot prøvesprengninger i atmosfæren ble en realitet i 1963 etter iherdig innsats fra leger over hele verden.

Kina ble den siste av de offisielle atomvåpenstatene. De gjennomførte sin første prøvesprengning i Sinkiang-provinsen i 1964.

Ikkespredningsavtalen (NPT) trådte i kraft i 1970. De fem statene som hadde atomvåpen før 1967, fikk status som atomvåpenstater. De statene som ennå ikke hadde atomvåpen, forpliktet seg til å avstå fra atomvåpen mot at atomvåpenstatene rustet ned og hjalp dem med å utvikle sivil atomteknologi. I dag er det bare Israel, India, Pakistan og Nord-Korea som ikke er tilsluttet NPT. Alle fire har atomvåpen, men de har ikke offisiell status som atomvåpenstater i henhold til NPT.

Til tross for NPT og flere bilaterale avtaler mellom USA og Sovjet fortsatte opprustningen. 1980-tallet ble den kalde krigens siste tiår og tiåret da folkemasser over hele verden tok til gatene for en verden uten atomvåpen. 12. juni 1982 demonstrerte en million mennesker mot atomvåpen i New York.

Atomteknikeren Mordechai Vanunu avslørte Israels atomvåpenprogram i 1986, noe han måtte sone 18 år i fengsel for. Israelske ledere har senere indikert at Israel har atomvåpen, uten at det har blitt offisielt bekreftet.

Mens Cuba-krisen muligens var det nærmeste verden har vært atomkrig, var et møte i Reykjavik 11. – 12. oktober 1986 det nærmeste vi hittil har vært en avtale om avskaffelse av atomvåpen. Resultatet ble dessverre ikke full avskaffelse, men Ronald Reagan og Mikhail Gorbatsjov la grunnlaget for INF-avtalen, den første avtalen som innebar reell nedrustning av atomvåpen.

I 1990 var den kalde krigen over. Russland og USA inngikk START-avtalene om nedrustning av strategiske våpen. I 1996 erklærte Den internasjonale domstolen i Haag at bruk og trussel om bruk av atomvåpen generelt er i strid med folkeretten og at alle land har plikt til full atomnedrustning. Samme år vedtok FN den totale prøvestansavtalen. På tross av dette har spredningen av atomvåpen fortsatt. I 1998 erklærte India at de har atomvåpen. Pakistan fulgte etter samme år. Det foreløpig siste skudd på stammen er Nord-Korea, som gjennomførte prøvesprengninger i 2006, 2009 og 2013.

Verdens atomvåpenhistorie er en historie om spredning. Siden 1945 har det blitt ni stater som til sammen har 17 000 atomvåpen. Hvem som blir den neste, vet vi ikke. Det vi vet er at et atomangrep vil drepe hundretusener og ramme hele samfunnet: veier og vannforsyning, beredskapsorganisasjoner og helsepersonell.

Sommerens terrortrussel har minnet oss på vår sårbarhet. En sårbarhet som er nødvendig i et fritt og åpent samfunn. Denne friheten må vi aldri bytte bort. Men vi kan ta grep for å gjøre oss selv og mennesker over hele verden tryggere. Et internasjonalt forbud mot atomvåpen og et solid kontrollsystem for nedrustning vil gjøre nettopp det.

Alle land er truet så lenge det finnes atomvåpen, og alle lands ledere har et ansvar og en rett til å finne en løsning på atomvåpenproblemet. Å beskytte befolkningen mot umiddelbare trusler er viktig, å jobbe langsiktig mot de mer usynlige truslene er minst like viktig. Derfor bør Børge Brende og hans kolleger verden over prioritere arbeidet for en verden uten atomvåpen. Aldri mer Hiroshima. Aldri mer Nagasaki.