Se for deg en velferdsstat drevet av frivillighet. Hvor enn du går, om det så er skolen, legekontoret, eller Nav, så er det frivillige overbelastede studenter som tar deg imot, og som skal gi deg den hjelpen du trenger.
Du hadde kanskje ikke følt deg helt ivaretatt i en såkalt velferdsstat?
Heldigvis slipper du dette. Men havner du derimot i en situasjon hvor du er avhengig av rettshjelp, er realiteten dessverre slik. Ivaretakelse av grunnleggende rettigheter, har blitt et knapphetsgode. Enten må du tjene godt nok til å kunne betale i dyre dommer for en advokat, eller så må du være nær fattigdomsgrensen for å gratis rettshjelp.
Det er opprørende at mennesker med stort behov for rettshjelp i en av verdens beste rettsstater, ikke har noe annet valg enn å oppsøke studenter og andre frivillige rettshjelptiltak for å få avklart sin rettsstilling.
Behovet for rettshjelp kan ikke baseres på frivillig innsats.
Forsvinner frivilligheten, vil en stor sårbar gruppe i samfunnet stå uten hjelp. Dette gjelder alt fra barn, rusmisbrukere og innsatte i fengsel, som kan risikere å stå alene i saker om avslag på familiegjenforening, lønnstyveri, ID-svindel eller isolasjonssaker.
Det er uforsvarlig at folk med saker som er avgjørende for deres videre liv er overlatt til frivillige organisasjoner, som allerede lider av elendig økonomi og overarbeidede studenter eller andre frivillige. Jussbuss er en av flere organisasjoner som opplever høyt sakstrykk, og ofte aktivt må prioritere hvilke skjebner vi vil prøve å hjelpe.
I 2011 ble en førstelinjetjeneste utprøvd som et pilotprosjekt i 40 norske kommuner. Formålet var å senke terskelen for å oppsøke juridisk bistand, og kommunene tilbød derfor gratis juridisk rådgivning i inntil én time. Opptil 97 prosent mente de fikk helt eller delvis svar på sine juridiske spørsmål, og mange ble videre henvist til riktige rettshjelpinstanser for å løse problemene sine.
Mange fikk på kort tid et svar på problemet, og terskelen for å oppsøke hjelp ble lavere. I dagens juridiske landskap, som konstant blir mer og mer komplisert, blir det helt umulig for de aller fleste å orientere seg og oppsøke hjelp.
I stedet opplever mange å bli en kasteball mellom ulike rettshjelpinstanser.
[ Jordmødrene som slutter: – Problemet er at vi ikke blir hørt. Vi blir faen ikke hørt (+) ]
I helsetjenesten informeres pasienter om den lave terskelen for å oppsøke hjelp ved helseutfordringer, fordi manglende veiledning og undersøkelser kan medføre store økonomiske og personlige konsekvenser. Akkurat det samme bør gjelde for folks rettigheter, hvor terskelen for å oppsøke rettshjelp må senkes.
I mangel av et lavterskel minstetilbud, er den enkelte overlatt til å velge mellom enten å bære de økonomiske kostnadene ved å rådføre seg med en advokat, eller risikere de personlige konsekvensene ved å ikke oppsøke rettshjelp. Uansett alternativ, ender de opp i en vanskelig livssituasjon.
Det er derfor essensielt med en statlig finansiert førstelinjetjeneste, som sikrer rettshjelp fra ferdigutdannede jurister og advokater som mottar lønn for arbeidet. Vi kan ikke fortsette dagens rettshjelpssystem, hvor økonomisk vanskeligstiltes juridiske skjebne avhenger av kapasiteten til studentrettshjelpstiltak, og jurister som bruker sin fritid på å tilby slik rettshjelp.
Rettsstaten kan ikke være betinget av størrelsen på lommeboka, og likhet for loven oppnås ikke før alle har en reell mulighet til å ivareta sine rettigheter. Det er en førstelinjetjeneste som må opprettes, ikke rettighetene som må brytes.
