Statuens janusansikt

I skyggen av de fleste monumenter står de som ikke fikk anerkjennelse.

Hvem skulle tro for noen uker siden at gamle menn på sokkel skulle bli et brennhett tema i juni 2020?

På kort tid har det oppstått en situasjon der dem som føler seg krenket av statuenes historier står overfor et historisk orientert kulturetablissement, statuenes forsvarere.

Gjennom sin lange historie har det offentlige minnesmerket alltid oppvist to ansikt – det ene en markering av en historisk person eller hendelse og det andre et speil som reflekterer samfunnets maktforhold.

Jeg vil ta til orde for at vi som i yrket befatter oss med statuer og monumenter, på universitet eller i museer og kulturminneforvaltning, må ta denne dobbeltheten innover oss.

Les også: Verken rasisme, kvinneundertrykking eller klasseskiller forsvinner når statuene rives

Heller enn å gå i forsvar bør vi gå i dialog med kritikerne, og bidra med vår kompetanse for å vise at de gamle mennene har stor samfunnsverdi, som katalysatorer for en kritisk omgang med vanskelig historie og dagsaktuelle problemer.

Mange av oss som jobber med historisk forskning og formidling, reagerer sterkt når vi ser stein- og bronsekroppene kastes over ende.

Vi vender oss mot tilsiktet ødeleggelse av felles eide gjenstander som vitner og minner oss om historien. Minnesmerker kan fortelle oss mye om fortida, argumenterer vi for, også den problematiske. Det har stor samfunnsverdi i dag og i framtida.

Monumentene kan være en historisk kilde for en forsker, og et ankepunkt for formidlingen av kunsthistorie, kulturhistorie, sosialhistorie, kolonialhistorie, byhistorie, politisk historie og mye mer.

Men mannen på sokkelen har et janusansikt.

Om det ene ansiktet viser fram personen, så er det andre ansiktet et speil, konstruert for samfunnet å reflektere seg i. Historiske bragder vises i det ene ansiktet. Samfunnets maktstrukturer speiles i det andre.

Denne sinnrike dobbelkonstruksjonen har en lang historie, med antikke og kristne røtter.

Siden middelalderen har minnesmerker blitt reist i Norden for å spre og støtte opp under politiske budskap, og styre det offentlige og kollektive minnet. For hver rytterstatue finnes politiske motstandere som monumentet har fungert som en truende finger imot.

I skyggen av de fleste statuene av en vitenskapsmann, sjøhelt eller dikter som har utført fortjenestefulle handlinger, står de som ikke fikk anerkjennelse eller som ble lidende. Konger reiste monumenter over seg selv, og de som ble ansett for å ha tjent makten eller etablissementet kunne bli hyllet, som eksempel til etterfølgelse.

De som havnet i skyggen av de politiske og kulturelle hegemoniene ble ikke satt på sokkel. De tilhørte opposisjonen eller marginaliserte og usynlige grupper som kvinner, etniske eller religiøse minoriteter, lhbt-personer, slaver og tvangsarbeidere.

Hva som reflekteres i statuens speilansikt forandres over tid, i takt med endringer i samfunnet.

Les også: «Etter min mening er det tvilsomt om Stalin fortjener noen statue i likhet med Churchill»

Men også speilkonstruksjonen gjennomgår forandringer. Forskere som Michael Rothberg og Astrid Erll har vist hvordan kollektive minnespraktikker forflytter seg og forandrer seg, og imiteres på andre steder og av andre grupper.

Historisk var speilkonstruksjonen i overveiende grad ensrettende og normativ. Den sendte ut kontrollerte budskap. Under de seneste tiårene har minnesmerker i Norden, etter europeiske og amerikanske forbilder, i økende grad blitt skapt uten å ensidig ønske å styre hvordan man minnes historien eller personen.

Man får lov å speile seg fritt, i hvert fall delvis, og knytte ulik forståelse og følelser til samme historie. De gamle statuene var ikke utformet med en slik frihet for øye.

Jeg vil oppfordre oss som arbeider med forskning, forvaltning og formidling av historie i akademia, kulturminneforvaltning og museer å ta inn over oss janusansiktets dobbelthet.

Vi har, mener jeg, ikke bare en plikt å forsvare det materielle minnesmerket som historisk vitnesbyrd og katalysator for formidling – utvidet gjelder det også enkelte bygninger og gjenstander som har blitt opphøyet til monumenter.

Som representanter for humaniora har vi også et ansvar for å anerkjenne krenkelsene som mannen på sokkelen kan utgjøre når noen grupper ser forvridde refleksjoner i et sprukket speilansikt.

Les også: – Engasjementet mitt kommer fra frustrasjon over hvordan mennesker kan være (Dagsavisen +)

Vi må ikke gjøre oss til motstandere av statuenes kritikere.

Vi som forvalter og skaper forståelse for minnesmerker bør heller bruke monumentene for å løfte fram de vanskelige spørsmålene, og invitere til dialog med dem som føler seg berørt. Vi kan skape ny forståelse for vår historie ved å la disse stemmene bli hørt i museer og byrom.

Vi bør lytte, og bidra til å belyse, nyansere og granske.

Slik kan vi kritisk pusse speilansiktet slik at det gjengir dagens pluralistiske og demokratiske samfunn. La oss undersøke hvordan forskning så vel som kuratoriske, kunstneriske og arkitektoniske grep kan omdefinere de gamle statuene til å bli verktøy som kan gjøre den vanskelige kulturarven relevant for samfunnet i dag.

Med noen få unntak så har ikke minnesmerker vært viet særlig stor oppmerksomhet i Norge i de seneste tiårene. Tida er moden for å se til andre lands selvkritiske granskinger. Et prosjekt som kan inspirere er Magt Minder Mennesker som KØS, det danske museet for kunst i offentlig rom, utførte i 2014–2015.

Det omfattet en serie av offentlige samtaler om nyere og eldre minnesmerker i byrom rundt om i Danmark, forskningsaktiviteter, en utstilling, en åpen konferanse og utgivelse av en antologi.

Statuedebatten som pågår gir en mulighet til å vise hvor viktig humaniora er for å kunne skape forståelse for historien, håndtere dens følger i nåtiden og belyse aktuelle problemer. Vi som arbeider innen humaniora kan bidra til nødvendige og kritiske endringer i samfunnets historiske minnepraktiker. Vi kan pusse både statuens vitnende ansikt og ansiktet som speiler samfunnet.

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.