Nå, mens du leser dette, bor 600 millioner kvinner i land hvor vold i hjemmet ikke er forbudt.
Når de går til sengs i kveld vil de kunne bli slått, sparket, voldtatt uten at overgriperen risikerer straffeforfølgelse.
Les også: Overgrep mot barn har økt under koronapandemien
Nå, under den verste internasjonale helsekrisen på hundre år, mens volden mot kvinner øker, som vi vet at den gjør under kriser, truer en rekke land med å trekke seg fra Europarådets Istanbulkonvensjon om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner.
Nå, her i nord, hvor vi sitter, føles det fortvilende, og absurd, at så mange land ikke kan forplikte seg til noe så grunnleggende som å fordømme vold mot kvinner.
Da Stortinget ratifiserte FN-pakten for 75 år siden sa daværende stortingspresident C.J. Hambro følgende fra Stortingets talerstol: «I en tid da de små stater føler seg mindre enn noensinne, og da ingen stor stat føler seg helt sikkert eller trygg, knytter det engstelige håp seg til den nye organisasjon …»
Les også: – De kan være glad i å gå i skauen med pappa, men samtidig livredd for at han skal drepe mamma (+)
Det engstelige håpet Hambro knyttet til internasjonalt samarbeid, gjelder ikke kun for land, det gjelder også for grupper som mangler beskyttelse mot ulike former for vold og maktmisbruk.
FN ble ikke bare opprettet for å hindre krig.
Organisasjonen skulle også fremme menneskerettigheter og grunnleggende friheter for alle mennesker uten hensyn til rase, kjønn, språk eller religion. I forrige uke markerte vi FNs internasjonale dag for avskaffelse av vold mot kvinner.
FN har, som kjent, 17 bærekraftsmål. Det er ikke like kjent for alle at det femte bærekraftsmålet er å avskaffe alle former for vold mot jenter og kvinner innen 2030. Dette gjelder både i offentlig og privat sfære, og omfatter menneskehandel, utnytting og seksuell vold.
Arbeidet som gjøres av internasjonale organisasjoner som FN og Europarådet er avgjørende for å beskytte verdens kvinner og barn og utsatte minoriteter som lesbiske, homofile, bifile og transpersoner for vold.
Dessverre virker det som om respekten for disse organisasjonene er truet.
Les også: Unges psykiske helse: – Vi har aldri vært så bekymret før
I en rekke land og regioner har nasjonalistiske bevegelser fått økende tilslutning de siste årene. Konvensjoner som skal sikre sentrale menneskerettigheter, som Istanbulkonvensjonen, blir mistenkeliggjort og sett på som trojanske hester for vestlige verdier.
Skremmebilder blir tegnet.
Nå, på en dag som dette, i en krise som den vi står oppi, er det derfor viktig å vise vår støtte til det arbeidet FN, Europarådet og andre internasjonale organisasjoner gjør for å trygge menneskerettighetene.
Og vi må gjøre vårt for å endre holdninger, ikke bare når det gjelder vold mot kvinner, men når det gjelder syn på likestilling og mangfold generelt.
Enten man er stortingsrepresentant som møter andre folkevalgte fra andre verdensdeler, jobber i en organisasjon, eller er en borger som engasjerer seg på fritiden må vi jobbe for å vise hvorfor det er riktig og viktig å gi kvinner like rettigheter som menn. Vi er omtrent halvparten av verdens befolkning, og dette bør reflekteres i arbeidsliv, politikk og samfunnsliv.
Vi må få fram at kvinner ikke er en trussel.
Les også: «Det hjelper fint lite å ha politifolk som fakker tyver når saken ikke blir ferdig etterforsket»
De siste 40 årene ville Norge gått glipp av nærmere 3300 milliarder kroner i inntekter om ikke kvinner hadde vært en del av vår arbeidsstyrke. For ikke å snakke om de viktige, demokratiske verdiene som kjennetegner et likestilt samfunn, og som ikke kan regnes i kroner og øre.
Vi må vise at vi respekterer og setter pris på kulturelt og religiøst mangfold, men at vi ikke kan akseptere at kulturer eller religioner blir brukt som legitimering av vold. Ikke mot kvinner. Ikke mot barn. Ikke mot menn. Ikke mot LHBT(IQ)-personer. Ikke mot noen.
I 1945, rett etter den verste krigen verden hadde vært vitne til, ved fødselen til FN, knyttet det seg for Hambro et engstelig håp til den nye organisasjonen.
Nå, 75 år etter synes vi at vi kan ta i litt hardere.
Les også: «1.800 personer får et beskyttet botilbud på krisesenter hvert år»
Til tross for tilbakeslag har organisasjoner som FN og Europarådet gjort mye for å sikre grunnleggende menneskerettigheter mange steder i verden.
Nå synes vi derfor det er grunn til å knytte et stort håp og solide forventninger til at støtten til internasjonalt samarbeid vil øke, og til at vi om ikke altfor mange år lever i en verden hvor ingen mennesker skal være rettsløse ofre for vold i sine egne hjem, slik så mange fortsatt er i dag.