konflikt: Stridighetene om Sør-Kinahavet berører mange land og Kina vil kontrollere alt. Filippinene har brakt Kina inn for den internasjonale voldgiftsdomstolen i Haag og trapper nå opp egen marine. FOTO: NOEL CELIS/NTB SCANPIX

På kollisjonskurs

Konflikten mellom USA og Kina i Sør-Kinahavet tilspisser seg. Konfrontasjonene øker. Vil det ende i krig?

Våpenkappløpet skyter fart. Kina bygger over vannet for å styrke seg, USA utvikler undervannsteknologi med samme målsetting. Stridighetene om Sør-Kinahavet berører mange land med ulike krav; Vietnam, Filippinene, Brunei, Malaysia og Taiwan. Spørsmål om suverenitet, demarkasjonslinjer, seilingsrett og tilgang på ressurser av fisk, olje og gass står på spill. Kinas ambisjoner, maktkonsentrasjon og maktutfoldelse er de andre landenes tvangstrøye. Men, det er også i denne regionen at USAs globale makt utfordres. Derfor har USA tyngdepunktet i sin utenrikspolitikk i Asia.

Filippinene har brakt Kina inn for den internasjonale voldgiftsdomstolen i Haag. Kjennelsen er ventet når tid som helst. Den vil sannsynligvis gå Kina imot. Men Beijing har avvist domstolens jurisdiksjon. USA har oppfordret til multilaterale samtaler for å løse konfliktene, Beijing sverger til bilaterale samtaler mellom kravhaverne. Uenighetene må bli løst av de involverte partene, ikke av utenforstående, sa president Xi Jinping nylig. Og utenriksminister Wang Yi advarte G7-møtet i Japan mot samtaler som kan forverre spenningen. Andre i Beijing har vært krassere i ordvalget, og har slått fast at Sør-Kinahavet er et internt kinesisk anliggende. Det er neppe noen tilfeldighet at Kina de siste ukene har holdt store flåteøvelser i området. Sent i mai kom det også til en alvorlig episode mellom amerikanske og kinesiske fly.

Mens Kina bygger ut militærbaser med flystriper på kunstige øyer, utvikler USA undervannsdroner for å bevare sin strategiske overlegenhet i havområdet. Pentagon antyder at denne nye droneteknologien kan være operasjonell innen 2020. Først til overvåking, senere til rakettutskyting. Små droner kan brukes i grunne farvann der bemannede ubåter er for lette å oppdage. Det er også planer om å utvikle en såkalt «mor-ubåt», som kan utløse en rekke droner som kan fungere som miner, sporfinnere eller til rakettutskyting.

Kina skal ikke ha all skyld for stridighetene. Men landets bulldoserdiplomati, nasjonalisme og raske styrkeoppbygging de siste årene har vært uten sidestykke. På bare to år har Kina i Spratley-øyene bygget 13 kvadratkilometer med kunstige øyer der det før bare var lavvannsskjær og undervannsøyer. Dette er tillatt etter Folkeretten bare om det er på egen kontinentalsokkel. Det hevder kineserne det er. Havner, rullebaner, forlegninger og bygninger, blant annet vist i en Sky-reportasje nylig, er konstruert for å kunne ta imot både sivile og militære skip, fly og personell. Radarsystemer er installert. Flytende kjernefysiske energiplattformer er på planleggingsstadiet. På Paracel-øyene har Kina plassert bakke-til-luft-raketter på Woody Island.

Også andre kravhavere har bygd ut øyer og skjær de kontrollerer, blant annet med rullebaner. Men alt blir småtteri sammenlignet med Kinas massive aktivitet for å skyve de maritime grensene til det Beijing hevder er historiske krav, men som først ble tegnet inn på kinesiske kart i 1937. Det er det som kalles den 9-stiplede linjen. Kina krever alt innenfor denne linjen. Dette er ifølge Stein Tønnesson ved PRIO umulig å forene med FNs havrettskonvensjon. Det er den USA holder seg til. Ifølge havretten er 12 til 200 sjømil utenfor kyststaten internasjonalt farvann med full seilingsrett. Men Kina mener seilingsretten ikke kan gjelde uavkortet i økonomisk sone. Den kan ikke gjelde militær aktivitet rettet mot kyststaten. Det krever kyststatens godkjennelse, ifølge Kina.

Hva er det som driver Kina til å hevde at det meste av Sør-Kinahavet er kinesisk territorium? Og som har skapt frykt og usikkerhet og fått de «små» landene i regionen til å vende seg til USA som en redningsplanke. Det siste eksemplet på det så vi da president Obama nylig besøkte Hanoi og opphevet forbudet mot våpensalg til Vietnam. Hanoi har også åpnet sin dypvannshavn i Cam Ranh Bay for besøkende marinefartøy.

Svaret er at Kina ønsker kontroll. Med kontroll vil Kina kunne dominere en av verdens viktigste handelsruter. 30 prosent av verdenshandelen går her. Svært mye av Kinas oljeimport passerer. Med full kontroll vil Kina kunne stenge handelsruter til alle landene i Øst- og Sørøst-Asia, og hindre adgangen til havs for fremmede militærmakter. Én ting er klar: Uten kontroll over Sør-Kinahavet, ikke noe hegemoni i Øst-Asia, og ingen framtidig supermaktsstatus for Kina.

Da den kjente amerikanske sinologen David Shambaugh nylig gjestet Oslo, understreket han at forholdet er spent og vanskelig å håndtere. Men USA kommer ikke til å gi fra seg Asia til Kina, og vil stå bak sine allierte om de blir angrepet. Seilingsretten er helt sentral for USA, samtidig som Kinas selvhevdelse er som forventet av en oppstigende makt. Men Kina er en stormakt bare økonomisk, ikke militært, påpeker sinologen. Og konkluderer at det er Kina som forstyrrer freden, ikke USA.

Går det mot krig? Selv om det er dem som spår apokalyptiske tilstander, tror de færreste det vil komme så langt. Tønnesson mener en vesentlig del av Kinas strategi er å unngå direkte konfrontasjon med USA. Men Kina under Xi Jinping opptrer irrasjonelt for Kinas provokatoriske politikk har skapt en motreaksjon som ikke er i samsvar med landets strategiske interesser. Øystein Tunsjø ved Institutt for forsvarsstudier tror heller ikke sannsynligheten for krig er stor, men likevel større enn den var i Europa under Den kalde krigen. Begge sier Kina vet at USA ikke vil angripe militært.

Likevel, styrkeoppbyggingen i regionen fortsetter i ekspresstempo. Selv en begrenset krig vil kunne få katastrofale følger så økonomisk avhengig av hverandre de to store er blitt.