Overbelastede Velferdssystemer

Flyktningkrisen handler om tragedien om mennesker drevet på flukt – men også om hvordan befolkningen i Europa er blitt bondefanget av sine partivelders politikk.

Illustrasjon: "Welfare Overload", S R Galåen 2015.

Krigføringen i Irak, Afghanistan, Libya og Syria har i stor grad vært resultatet av vestlig militær innblanding, som en påstått føre-var-løsning for verre utfall. Denne politikken har vært drevet via tre store sentre: Washington, London og Tel Aviv, hvorpå politiske ledere i Europa har latt seg føre med. Mens de fornevnte sentrene er relativt skjermet fra destabiliserende dominoeffekter, er det de europeiske landene med mest liberal velferdspolitikk som belastes hardest.

Asylpolitikk handler først og fremst om et system for å hjelpe mennesker som har fått flyktningstatus. Ettersom enhver nasjon ikke har ubegrenset ressurser og skatteinntekter, kommer nødvendigvis debatten opp om best mulig bruk av midler for å løse et problem. Høykostnadsland medfører kostbare løsninger innenlands. Deres velferdssystem og kostnadsnivå er basert på en sterk økonomi og gradvis oppbygde samfunnsforhold innenfor forutsigbare grenser.

Samtlige vestlige land opplever minkende antall arbeidsplasser og økende pensjonsutgifter. Dette skyldes en utflaggende produksjonssektor, et økende gjeldsberg og en noe topptung befolkningspyramide. Masseinnvandring av mennesker som trenger både arbeid, bosted og ytelser, som i tillegg trenger betydelige ressurser til integrering, vil derfor eskalere utfordringen.

Sjefsøkonom Kyrre M. Knudsen forklarer til Aftenposten 22. november hvordan asylutgiftene kan virke positivt på AS Norge. Det pekes på at pengebruken er stimulans til norsk økonomi, både i forhold til hvem som mottar tilskudd, pengene som går videre inn i samfunnet og nye typer arbeidsplasser som skapes.

Et økonomisk argument hevder at dersom en person knuser et butikkvindu, så vil pengene som betales til reparatøren gå videre til å kjøpe varer i lokalsamfunnet. Dermed skulle det være stimulerende for økonomien. Den franske liberale økonomen Frédéric Bastiat forklarte paradokset som også kalles "the broken window fallacy". Man tar ikke i betraktning at ved knusingen har allerede butikkeieren blitt belastet med en gjeld som ellers kunne vært brukt til produktive eller langsiktige formål.

Statistikk-professor Hans Rossling nevner i et nyere intervju i Channel 4 News at det koster 50 ganger mer å hjelpe de 5% som kommer seg til Europa sammenlignet med i nærområdene. Mange av de som trenger hjelpen mest blir værende i FNs svært underfinansierte flyktningleirer. Disse tallene bruker Rossling allikevel til å argumentere for en enda mer liberal asylpolitikk og belastning av velferdssystemene, i stedet for betydelig økt bistand til nærområdene.

Kostnadene som blir påført velferdssystemet og ved krisetilstander ender med å bæres av vanlige folk, altså det noen omtaler som den krympende middelklassen og den fattige arbeiderklassen. Man kan se på finanskrisen som et eksempel. Den amerikanske økonomen Paul Krugman kritiserte i New York Times i 2013:

"Wall Street ble kjøpt ut, mens arbeidere og huseiere måtte greie seg selv. Vår såkalte økonomiske gjenvinninger har ikke gjort noe for vanlige folk, mens inntekter på toppen har tatt av, der nær all framgang fra 2009 til 2012 har gått til den øverste prosent." (fra etterordet i "Gjeld - Hvordan Vesten lurte seg selv")

Foto: voiceofdetroit.net

Det vil neppe være politikere, banksystemer, konserner eller den rikeste prosent som ender opp med å betale for situasjonen som oppstår nå heller. Tvert i mot, som blant annet Nettavisen har poengtert, er det flere private aktører som tjener godt på krisen: såkalte "asylbaroner", hotellkjeder, flyselskaper, taxi-næringen m.m. I tillegg får banksystemene nye lånetakere, muligens en ny form for subprime slik den startet i USA.

Men hvem kan klandre dem – det handler jo bare om tilbud og (eksplosiv) etterspørsel i et høykostnadsland. Dette er eksempel på at sosialdemokratisk politikk kan tvinges til å overbetale private aktører med fellesskapets midler. Enhver kritikk kan avvæpnes med at det gjøres på bakgrunn av gode verdier – uavhengig av hvor urettferdig eller kostbar løsningene er.

Økte trygdeutgifter vil medføre at andre samfunnsoppgaver får mindre midler, forutsatt at ikke inntektene øker tilsvarende – noe de ikke gjør.


I tillegg leverer dagens EU hverken trygghet eller økonomisk fremgang, som Christian Anton Smedshaug skriver i Klassekampen 30. november. Masseinnvandring vil også tvinge politikere til å utføre upopulære innstramminger innen kort tid fremfor det opprinnelige håpet om å utsette det.

Velferdssystemets kapasitet burde vært tydelig definert og politikere burde ha dannet et realistisk bilde av langtidsutfallene av forskjellig type belastninger. Hvordan penger brukes og ressurser forvaltes er ikke uten betydning hverken for de mange som trenger hjelp eller for morgensdagens samfunn som skal bære kostnadene.

Det kan samtidig virke som at det føres en destabiliserende krig mot europeisk økonomi, dens valuta og velferdssystemer – mens andre innad gladelig livnærer seg på prosessen. En mulig utvei er å sørge for å verne om nasjonal suverenitet og redesigne velferdssystem, asylpolitikk og bistandspolitikk i henhold til reéll problemløsning. Sist og ikke minst burde europeiske land løsrive seg fra neokonservativ krigspolitikk, som er mye av årsaken til dagens problem.