Når tall trumfer tillit

Det finnes ingen snarveier til kunnskap om barns liv i skolen, på skoleveien eller hjemme.

Dagsavisen har rullet opp en trist historie de siste ukene. Den handler blant annet om Kunnskapsdepartementets forsøk på å trumfe gjennom en trivselsundersøkelse for de yngste barna i skolen.

Ifølge flere forskere har undersøkelsen en mildt sagt tvilsom metodikk.

Les også: Regjeringens hemmelige barneeksperiment: Denne historien fikk aldri Stortinget høre (+)

Den utsetter barn for spørsmål som kan virke krenkende og gi en negativ selvfølelse. Det vitner om mangel på tillit til lærere, at ikke myndighetene rådførte seg med profesjonen tidlig i denne prosessen.

Jeg skal ikke gå inn i samhandlingen mellom Utdanningsdirektorat og Kunnskapsdepartement i denne saken, men jeg registrerer at det arbeidet som startet i Utdanningsdirektoratet i 2017, og som hadde til hensikt å utforme en nasjonal undersøkelse av trivsel i småskolen, først involverte lærerprofesjonen etter tre år. Og når det omsider kom en høring om trivselsundersøkelse i april 2020, viste den at verken foreldre, elever eller lærere tror at en slik undersøkelse vil gi barna en bedre skolehverdag. Hvis direktoratet og departementet hadde involvert flere i forberedelsene, kunne mange barn blitt spart for denne undersøkelsen.

I Januar 2020 skrev Dagsavisen om kartlegging av skolebarn. At elever nede i 5-6-årsalderen må sette sure- og smilefjes på seg selv, har vekket sterke reaksjoner. Foto: Mimsy Møller

Vi forstår at det ikke er naturlig å arrangere en høring før den formelle beslutningsprosessen er i gang.

Men den norske tradisjonen for statsforvaltningen, er samarbeid og innhenting av faglige innspill underveis i en beslutningsprosess. Dette ble det hoppet bukk over her. Det ble rett og slett ikke hentet inn synspunkter og innspill fra skolens egne folk, før prosessen hadde pågått i tre år. Dette er særlig alvorlig når myndighetene vet at det er mange etiske og faglige motforestillinger mot slike undersøkelser blant barn.

I høringsdokumentet fra april 2020 beskrives en trivselsundersøkelse for 1.-4. trinn som et tiltak som skal gi medvirkning til små barn.

Men er dette reell medvirkning?

Les også: Må krysse av for hvem de er venner med: – Hvordan føles det for barn å dokumentere egen ensomhet?

Barn settes til å svare på de spørsmål som myndighetene vil ha svar på. Det å få lov til å svare på en undersøkelse gir ikke nødvendigvis barna en stemme. Barn tilpasses de voksnes logikk.

Utdanningsforbundet sa i sitt høringssvar i mai at det heller bør gjøres tiltak for at små barn kan få større grad av medvirkning i egen skolehverdag. Myndighetene bør … hjelpe skolene med materiell til å jobbe med elevmedvirkning og med de yngste elevenes trivsel og læringsmiljø. Dette må være utviklingsarbeid som kan skje over tid, og som kan være en del av det daglige arbeidet.

Utdanningsforbundet vil at barn skal få ytre seg i skolen, på andre måter enn ved å trykke på smilefjes og surefjes. Elevene skal gis anledning til å fortelle, spørre eller dele sine erfaringer med andre elever og med lærerne.

Det kan utvikle skolen – ikke en trivselsundersøkelse en gang i året.

Les også: Segregeringen i Osloskolen øker: Nå kan fritt skolevalg stå for fall

Det kommer fram av Dagsavisens reportasjer at lokale skolemyndigheter over hele landet står i kø for å kjøpe smile- og surefjes-undersøkelser til skolene. Hvorfor elsker myndighetene slike undersøkelser? Det enkle svaret er at denne type metodikk gir myndighetene et tallmateriale som kan brukes til å måle «framgang» og «tilbakegang».

Tallene kan også sammenliknes fra skole til skole, fra klasse til klasse.

De inngir en slags «vitenskapelighet», til tross for at det ikke finnes forskningspublikasjoner som viser oss hva disse undersøkelsene egentlig måler – og hvilken troverdighet de har.

Utdanningsforbundet vil gjerne ha mer kunnskap om elevene. Viktig og kompleks kunnskap som kan brukes til å utvikle god og trygg skole for alle. Slik kunnskap fordrer at lærere kan involvere seg i samtaler med barn, at de har tid til å observere barn, og til å forstå hva elevene forteller. Noen ganger gir barns ytringer grunnlag for bekymring, eller mistanke om at de opplever ting de ikke burde oppleve. Det må være god kontakt mellom de ulike hjelpeinstansene som i fellesskap skal beskytte barn.

Myndighetene har et stort ansvar for å sikre dette samarbeidet.

Les også: Skolebyråden i Oslo: – Her skal vi ikke ha noe sure- og smilefjes, nei

Det finnes ingen snarveier til kunnskap om barns liv i skolen, på skoleveien eller hjemme. Det er meningsløst å forsøke å presse denne kunnskapen inn i desimaler som kan diskuteres en gang i året. Kunnskap om skolen blir til gjennom samhandling – hver dag og hele året. Myndighetene må ha tillit til at lærere og elever kan snakke sammen.