Nei, ikke gråt Hanne. Livet er sånn.
For 9 år siden reiste jeg som 18 åring til Oslo og ble kjent med flere titalls afghanske asylsøkere. De kjempet, og jeg ville kjempe med dem. Vi kjempet for en mer human asylpolitikk. Vi kjempet for rettferdig behandling basert på fakta og medmenneskelighet. Vi kjempet i mot Libe Rieber-Mohn og Arbeiderpartiet. De hadde gått for langt når de til tross for den vanskelige situasjonen i Afghanistan fortsatte å sende mennesker dit. Vi kjempet og tapte noen slag, men vi vant også noe og høsten 2007 fikk flere hundre afghanere som hadde endelig avslag omgjort vedtakene sine. Det var en seier og jeg trodde på den, helt fra september til januar.
Situasjonen i Afghanistan er enda verre, asylpolitikken i Norge og Europa forverrer seg i takt med bombene og skuddvekslingene i Afghanistan. Desperasjonen hos menneskene som søker beskyttelse øker slik desperasjonen også øker hos de som er fanget i kuleregnet.
Når flyet landet i Kabul denne morgenen visste jeg for sikkert at slaget var tapt. Ombord satt en av dem jeg ble kjent med for 9 år siden. Jeg vet ikke lenger hvor mange det var som ble sendt ut før ham, hvor mange jeg kjenner, hvor mange jeg vet hvem er. Jeg husker ikke og jeg vil ikke vite. Det er så alt for mange. Det er så mange knuste drømmer, det er så mange våkne netter i angst, det er så mye undertrykt gråt. Når jeg sitter der i et kaldt besøksrom på Trandum, mens jeg hører flyene som kommer over oss og får hele bygningen til å riste litt. Da tenker jeg at dette er ikke lenger for 9 år siden, det er hver eneste dag gjennom alle disse årene. Det er mer enn 9 år, det er hele liv. Det er mennesker som har vært på flukt hele livet. Jeg har ikke noe smil å gi, tårene fyller seg opp. Nei, ikke gråt Hanne. Livet er sånn. Ordene slår i meg med en gang jeg hører dem, for ja; Livet er sånn.