Når åpenhet lukkes inne

Åpenheten lukkes, og kapsles inn dit kun likesinnede får lov å komme inn. Hvor opptaksprøven består av følgende kriterium: Er du spiseforstyrret nok?

Jeg har lurt lenge på hvordan jeg skal klare å formulere det jeg nå ønsker å si, på en måte som gjør at jeg får fram budskapet tydelig. Jeg vil ikke at det skal være noe tvil om at noe må gjøres. For nå må noe gjøres.

Jeg skal ikke kritisere åpenhet. Snarere en subkultur som har oppstått i lukkede sosiale medier. Åpenheten lukkes, kapsles inn dit kun likesinnede får lov å komme inn. Hvor opptaksprøven består av følgende kriterium: Er du spiseforstyrret nok?

Åpenheten som finner sted innenfor disse arenaene for spesielt inviterte er syk, spiseforstyrret og skjermet fra det åpne forum. På den måten er den vanskelig å stille spørsmål ved. Den er vanskelig å kritisere, fordi man som utenforstående ikke har det fulle bildet. Det er helt umulig å få tak i. Etter å ha veid for og imot om jeg skal skrive dette i et drøyt år, har jeg nådd et punkt hvor jeg er helt nødt til å gjøre det eneste jeg kan gjøre: Å si noe. Derfor skriver jeg nå. Jeg håper at noen vil høre.

Det er viktig for meg å presisere at jeg ikke ønsker å kritisere dem som deltar i slike lukkede internettsamfunn. De fleste av dem er syke, og den såkalte «omsorgen» de opplever å få fra andre syke mennesker, den kjennes god ut. Det kjennes kanskje til og med ut som de er de eneste som virkelig forstår hvor vanskelig man har det. Nærmeste pårørende forstår ikke på samme måte som disse «likesinnede». Og som syk kan man sitte igjen med et inntrykk som tilsier at dette er de eneste menneskene som er på «mitt lag». Har man først havna her, er det vanskelig å komme ut. Anerkjennelsen og støtten man får tilgang til er avhengighetsskapende. Det man imidlertid ikke ser mens man er inne i det, er at den også er svært sykdomsopprettholdende.

Dette vet jeg, fordi jeg selv har vært en del av et slikt lukket samfunn på internett. Det begynner å bli lenge siden jeg tok avstand fra dette. Men nå har jeg kommet i en situasjon hvor jeg stadig er vitne til at yngre og yngre mennesker leter seg fram til det samme nettverket jeg selv var en del av. Et nettverk hvor det fremdeles er mange fra «min tid» som henger igjen. Mennesker som har vært syke lenge, og som identifiserer seg med sykdommen sin. Jeg vet at jeg ikke kan endre måten disse menneskene tenker på. De er syke, og de trenger hjelp. Men det er vanskelig for behandlingssystemet å hjelpe skikkelig, når de mangler vesentlig informasjon om sykdomsbildet.

Her i Vestfold, hvor jeg kommer fra, har det tatt en farlig vending. Frivillige innleggelser blir fremstilt som tvangsinnleggelser. Det første som skjer er at det legges ut bilder av det på sosiale medier. Deretter følger hjertene. Jeg sier ikke at man aldri skal få lov til å legge ut et bilde av at man er på sykehus. Men det er måten det blir gjort på. Et bilde blir lagt ut, andre syke mennesker kommenterer hjerter. Et par uker etterpå, er det en annen fra samme, syke nettverk som er lagt inn, igjen venter hjerter. Sånn går det på rundgang. Pasienter rullerer på å være innlagt og på å besøke hverandre på samme psykiatriske avdeling. De deler åpent om nedturene sine med hverandre. Lukket fra resten av samfunnet.

Det skapes kjedereaksjoner av innleggelser og tilbakefall. Den ene etter den andre. Når det skjer noe drastisk, postes det aller først på et lukket, sosialt medium. Av og til kan det eksempelvis virke som om målet i seg selv ikke er behandlingen som tilbys på en døgnavdeling, men å kunne vise frem til sine «med-syke» hvor syk man er nå. Man henter støtte, omsorg og tilgivelse. Denne åpenheten er farlig. Det er en nedadgående spiral som er vanskelig å komme ut av. Til slutt sitter man igjen uten en eneste fot i det friske livet. Og hva skal man gjøre da?

Om man konfronterer noen som sitter fast i denne type åpenhet med at det kanskje ikke er så lurt, blir man møtt med svar om at man ikke kan skjule seg fra samfunnet selv om man er syk. At man ikke kan unngå å poste bilder av sykehus, fordi det er jo tross alt der man oppholder seg for øyeblikket. Til slutt blir man møtt med at vedkommende dessuten bidrar til å bryte tabuer ved å være åpen om egen psykisk helse. Men det er jo ikke dette som skjer, for disse profilene er ikke offentlige. De bidrar ikke til å bryte tabuer. Både avsender og mottaker befinner seg i samme situasjon, den enes sykdom næres av den andres – og omvendt.

Åpenhet som fenomen er bra. Jeg heier på åpenheten. Men det var ikke før jeg begynte å være åpen med mine behandlere, og mine pårørende, jeg virkelig forsto hva åpenhet faktisk er. Om noen spør meg hva jeg forbinder med åpenhet, vil svaret 8 av 10 ganger være Mot. I menneskemøtene hvor jeg har turt å åpne meg, har jeg ofte fått noe tilbake som har gjort at jeg har utviklet meg. Jeg kan kjenne på både lette og på skam etter å ha delt noe vanskelig med noen jeg bryr meg om, noen jeg ønsker skal bry seg tilbake. Heldigvis kan begge deler prates om. Jeg vet at det ikke er lett, og det kan ta lang tid å komme dit. Men det er mulig, og det er først her jeg har forstått betydningen av hva det vil si å være åpen.

Det er farlig å kritisere åpenhet i dag. Åpenhet er en menneskerett, det har bidratt til å bryte mange tabuer, og har gjort det lettere for mange, mange mennesker å leve. Men lukkede sosiale medier som skjules fra omverdenen, kan ikke kvalifisere som åpenhet. Det er i så fall en svært farlig åpenhet. En åpenhetskonkurranse hvor man igjen og igjen prøver å overgå hverandres sykdom. Skrekkscenarioet er at noen til slutt dør. Det har skjedd. Jeg vet om flere. Hva skal man gjøre da? Hvordan overgår man egentlig et dødsfall?

Vi lever i et samfunn hvor alle kan være åpne om alt. Vi kan komme i kontakt med mennesker vi aldri hadde møtt hvis ikke det var for internettet, og det kan være virkelig bra, det mener jeg oppriktig. Jeg syns bare det er viktig at vi også, på lik linje, tar på alvor at det kan være virkelig, virkelig farlig. Hvor ble det egentlig av åpenhetskompetansen?