Moderne gapestokk

Politiets opptreden mot narkomane de siste fem årene ville neppe blitt akseptert mot noen annen gruppe. Hver gang vi straffer en rusavhengig for hans lidelse, forlenger vi veien tilbake samfunnet.

Synet av fattige og utstøtte har alltid vært en utfordring for samfunnet. Det er forstyrrende å se tiggere, hjemløse, sprøytenarkomane eller psykisk syke på vandring i gatebildet. De finnes om vi vil eller ikke, og det er lenge siden noen i fullt alvor trodde vi kunne fjerne menneskelig lidelse gjennom politiske vedtak. Likevel opptrer samfunnet fortsatt som om mennesker med ruslidelser er farlige og må fjernes. Vi opptrer som om vi fortsatt tror at problemet forsvinner om vi fjerner det fra gatebildet.

Vi har lange tradisjoner med å fjerne rusmiljøene fra sentrumsområder, men erfaringen viser at det ikke har noen annen effekt enn å spre miljøet, og at det ikke reduserer ruslidelser. På tross av dette har jakten på utstøtte, hjemløse og gatenarkomane sjelden vært mer offensiv enn i dag. Ifølge sjef ved Grønland politistasjon i Oslo bortviser politiet i hovedstaden årlig 10 000 rusavhengige (Bergens Tidende). Politiet gir bøter som kan være tre–fire ganger høyere enn normalt, og bortvisninger skjer på rent skjønn og mistanke «fra områder hvor de har grunn til å frykte at personen skal begå kriminalitet» (Oslo-politiets aksjonsgruppe til Aftenposten 25.06 2013).

Politiet og byrådene i Bergen og Oslo har iverksatt omfattende og kostbare aksjoner for å spre rusmiljøene, med argumenter om av at det skal bidra i et narkotikapolitisk og helsemessig perspektiv. Aksjonene har bøtelegging, bortvisninger og fengsling som virkemidler, uten noen nevneverdig innsats på andre områder innen rehabilitering, helse eller psykososiale tiltak. Aksjonene har satt arbeidet med rusavhengige tilbake til en tid da straff og sanksjoner ble ansett som kloke tiltak, og konsekvensen er at de støtes ytterligere ut av samfunnet. Det kan få meget uheldige virkninger.

Politiet og kommunen manglet en plan

Aksjonen i Oslo startet i juni 2011, gjennom en koordinert aksjon ved Jernbanetorget og i Karl Johan. Konstant tilstedeværelse, jaging og bøtelegging ble hverdagen i nedre del av Karl Johan og i Skippergata. Aksjonen oppnådde lite annet enn å flytte miljøet noen meter. Daværende sosialbyråd Anniken Hauglie (H) frontet aksjonen sammen med sjef ved Grønland politistasjon Kåre Stølen og visepolitimester Roger Andresen. De gjentok en retorikk om at dette ikke var jaging, at det var til det beste for de rusavhengige selv. Man hevdet at kommunen og frivillige organisasjoner hadde jobbet frem en helhetlig plan om å hjelpe rusmiljøet. Folk på feltet visste at dette ikke var hele sannheten. Det fantes ingen store prosjekter eller tiltak.

At politikere opererer med strategisk retorikk, sjokkerer ingen. Det er mer betenkelig med politisjefene og deres ansatte, som i denne situasjonen ble satt til å forvalte og forsvare en praksis de visste ikke holdt mål, verken politifaglig eller strategisk. Det ble gitt et falsk inntrykk av at politiaksjonen var et resultat av faglig utredning. De hevdet å ha vært på reiser til byer i Europa der man hadde hatt hell med den samme strategien. Gjennom studieturer til Zürich, Frankfurt, Amsterdam, Lisboa og Madrid mente politiet å ha funnetløsningen. «Med seg hjem hadde de malen for hva som er nøkkelen til å lykkes.» Som detsto å lese i bladet Norsk Politi i desember 2014.

I tillegg til uniformert politi, bøtelegging og jaging mener politiet at flere lavterskeltilbud og tettere samarbeid mellom etater og organisasjoner er det som skal til. Problemet var at byene de nevnte, faktisk hadde reelle helhetlige planer, ikke bare politiaksjoner. Studier fra fire av disse byene viser at «[h]verken tilbud om lavterskel helsetjenester og aksept, eller forbud og bortvisning er tilstrekkelig», og at det er «nødvendig å kombinere hjelpetiltak med kontrolltiltak» (Wa al m.fl. 2014). Portugal, Sveits og Nederland er progressive ruspolitiske foregangsland, der man har gjort langt mer enn å bruke bøtelegging og bortvisning.

Det eneste reelle virkemiddelet som ble tatt i bruk i 2011, var politiets innsats. Uformelt er det lett å finne politifolk som er skeptiske til aksjonen, selv i ledelsen. Offisielt har politiet stått på sin linje sammen med byrådet. Også politikerne vet de har feilet med denne strategien, men det vil neppe komme noen innrømmelser. Prestisje trumfer virkelighet når som helst.

Uverdig av ordensmakten

EUs overvåkingssenter for narkotika (EMCDDA) presenterte 26. juni 2015 en rapport om europeiske byer med en helhetlig plan for narkotikabekjempelse. Oslo var ikke på denne lista, i motsetning til Stockholm, København og Helsinki. Rapporten peker på at Oslos eneste plan handler om fjerning av det åpne rusmiljøet. Videre understreker den poenget til politiaksjonens kritikere, nemlig at miljøet ikke har forsvunnet, men nå er spredt over flere områder i byen. Daværende helse- og sosialbyråd i Oslo, Øystein Eriksen Søreide (H) mente selvsagt at rapporten var mangelfull, og at Oslo har en «overordnet, byomfattende strategi» (VG). I et debattinnlegg skrev han at de rusavhengige ikke mangler tilbud og hjelp, og at «[d]et er få byer og land i verden som kan vise til tilsvarende ressursbruk på rusfeltet som det Oslo og Norge gjør» (Rus & Samfunn).

Det var forstemmende å se politifolk jage gamle, slitne narkomane rundt i gatene, med bøtelegging, bortvisning og mistenkeliggjøring. «Hvor har du fått den jakka fra?» «Hva gjør du her?» «Hvor er du på vei?» En moderne ordensmakt behøver ikke å opptre slik overfor sine svakest stilte. Det er få som er uenige i at åpne rusmiljøer er til bry, aller minst miljøene selv. Aksjonene har ikke endret de grunnleggende faktorene, kun flyttet mennesker fra et sted til andre.

I 2014 bestemte byrådet i Bergen seg for å kopiere Oslo. De ønsket å fjerne miljøet i Nygårdsparken, og fjernet det gjennom en politiaksjon 25. august 2014. Tidligere sosialbyråd Eiler Macody Lund (FrP) sto i front for aksjonen. Aksjonen har skapt en langt større debatt enn den tilsvarende aksjonen gjorde i Oslo, og behandlingen av byens rusavhengige har vært et gjennomgangstema i Bergens Tidende og Bergensavisen helt siden høsten 2014. Kritikerne hevder at tilbudene til rusmiljøet er for lite, og at det i likhet med i hovedstaden kun har vært lagt vekt på straff. Dernest har politiet praktisert en omfattende bøtelegging og bortvisning, som har høstet kritikk fra brukerorganisasjoner og forskere. Ved å definere såkalte problemområder bortviser politiet det de oppfatter som rusavhengige, fra området, selv uten at det er begått lovbrudd.

Hjelp, ikke straff

Vi bør erkjenne at personer med ruslidelser trenger hjelp, ikke straff. At soning, bøter og bortvisning kun fører til ekskludering og ytterligere distansering fra storsamfunnet. Hver gang vi straffer en rusavhengig for hans lidelse, forlenger vi veien tilbake. Vi må endre vårt syn på den narkomanes adferd og eksistens, fra å betrakte vedkommende som et kriminelt problem til å se på ham eller henne som en som lider av en avhengighet. Vi må skifte vekten fra straff til hjelp. Det innebærer i praksis å slutte å bruke politiet som verktøy mot gatenarkomane og hjemløse. Synet av en sprøyte i armen må utløse hjelpemekanismer i stedet for straffereaksjoner. Det innebærer å bygge opp systemer der vi kan fange opp dem som ønsker og trenger hjelp umiddelbart. Vi må gjøre veien til behandling så kort som mulig.

Som et ledd i denne endringen bør det foregå en evaluering av politiets håndtering av de rusavhengige i bykjernene av Bergen og Oslo. Det er grunner til å tro at adferden vi har sett de siste årene, ikke ville blitt akseptert mot noen annen gruppe i samfunnet. Dette er en svak gruppe med omfattende utfordringer knyttet til livsstil, avhengighet, psykisk og fysisk helse, som samfunnet gjør klokt i å møte på en mer helhetlig og langsiktig måte. I stedet for å straffe bør politiet geleide rusavhengige til steder der det er blitt gjort lovlig å ta rusmiddelet. Det å ta fra brukeren dosen vitner om liten innsikt i avhengighet, og effekten er at vedkommende legger ut på jakt etter penger til en ny dose, noe som igjen forsterker mønsteret.