Onsdag ble Lubna Jaffery (Ap) Norges nye kulturminister. Det er en jobb hun er svært skikket til. Hun har bred politisk erfaring og var et godt valg av statsminister Jonas Gahr Støre. Det er heller ingen ulempe at hun har ikke-vestlig bakgrunn.
Jaffery er barn av pakistanske innvandrere som kom til landet på 1970-tallet. Denne reisen som så mange tok, er en viktig del av landets historie. Og i dag har hver femte nordmann røttene sine andre steder enn i Norge.
Hvor langt utenfor egen sfære og samfunnssjikt ser man når verv skal fylles?
Dette reflekteres ikke i Jonas Gahr Støres regjering, og har heller ikke blitt det i noen andre regjeringer i tilfredsstillende grad. Men vi forventer en mer progressiv tilnærming fra en Arbeiderparti-ledet regjering i 2023.
I Norge er det ifølge SSB én million innvandrere eller norskfødte barn av innvandrere. Svimlende få av dem er funnet verdig posisjoner i landets politiske ledelse. Da Støre presenterte sitt mannskap med 18 navn høsten 2021, var Hadia Tajik den eneste med ikke-vestlig bakgrunn. I tillegg til statsrådene ble det utnevnt 35 statssekretærer. Blant disse til sammen 54 politiske lederne var det bare plass til Tajik og statssekretær Nancy Herz. Begge disse forsvant ut i henholdsvis mars 2022 og mars 2023.
[ Dagsavsien mener: Bare aggressoren Putin vinner på dette misbruk av ytringsfriheten ]
Fram til Jaffery ble utnevnt denne uka har statssekretær Samra Akhtar (Ap) i Arbeids- og inkluderingsdepartementet vært den eneste med ikke-vestlig bakgrunn i regjeringsapparatet. Bare statssekretær Nancy Charlotte Porsanger Anti (Sp) i Kommunaldepartementet har med sin samiske bakgrunn gjort henne selskap blant minoritetene. Og med Anette Trettebergstuen ute av dansen, forsvant også en sterk representant for landets skeive.
Det er ingen enkel oppgave å sette sammen en regjering. Men midt i debatten om habilitet er det verdt å reflektere over hvilke kontaktflater våre fremste tillitsvalgte har. Hvor langt utenfor egen sfære og samfunnssjikt ser man når verv skal fylles? Det er i hvert fall en kjensgjerning at landets regjering er totaldominert av etnisk norske, hvite politikere.
Siden Gro Harlem Brundtlands dager har kjønnsbalansen vært vel ivaretatt. I Støres regjering er det balanse med ni kvinner og ni menn, i tillegg til mannen på toppen. Når regjeringen settes sammen er man også svært opptatt av geografien, at landsdelene er representert. Men å reflektere og representere 20 prosent av den norske befolkningen som har røttene i andre land, legges knapt noe vekt på. Det er for dårlig.
Regjeringen er opptatt av tillit og av rollemodeller i samfunnet. Det er den ikke når det gjelder å synliggjøre det mangfoldige Norge. Signalet er dessverre at makta i Norge er etnisk norsk, og veien dit er veldig lang.
[ Dagsavisen mener: Den russiske despoten skal ikke og må ikke undervurderes ]