Den siste tiden har vi igjen sett kraften i fellesskapet. Etter mellomoppgjørets historiske streik får lavtlønte endelig et helt nødvendig løft. Samtidig var dette ikke bare en streik for kroner og øre: Det handlet også om å ta tilbake kontrollen.
I flere år har skyhøye bonuser, selv under pandemi og i dyrtid, rullet oppover mot toppen. Nå har LO og de streikende, med rå kraft, sendt en beskjed til de der oppe: At vi ikke vil dit, mot et samfunn med økte forskjeller.
[ Lars West Johnsen: LO har ropt ut mot lederlønn-rally i 20 år ]
Dette var en stor seier. Like viktige er de små seirene. Kort tid før storstreiken var det et knippe ansatte ved Olivia i Hegdehaugsveien som sa at nok var nok. Streiken minnet oss på dette: At selv noe så grunnleggende som retten til tariffavtale, fortsatt ikke er noe norske arbeidere kan ta for gitt.
En liten, stor seier var også den historiske «Rosastreiken» for noen år tilbake: Syklende Foodora-bud fant seg ikke lenger i å være løsarbeidere i skyggen av den såkalte «nye økonomien».
En økonomi som for arbeidstakere minner mest av alt om den gamle – eller det vi kaller løsarbeidersamfunnet.
I dag har vi alle retten til å finne sammen i fellesskap, i fagforeninger
Skuer vi enda lenger bakover, ser vi at reisen har vært lang. Fra 12-14 timers arbeidsdager, til lovfestet rett på normalarbeidsdag på åtte timer. Fra ulik lønn for menn og kvinner, til lik lønn for likt arbeid.
Fra et utrygt løsarbeidersamfunn, til normalen med faste, hele stillinger. Her er det fortsatt en vei å gå, og dette tar den sittende regjeringen heldigvis på alvor.
Ikke minst har vi i Norge vendt ryggen til det arbeidslivet hvor du risikerte å bli sparket eller møte represalier fra arbeidsgiver hvis du organiserte deg. I dag har vi alle retten til å finne sammen i fellesskap, i fagforeninger.
Her har vi en jobb å gjøre med å inkludere enda flere, for fortsatt er rundt halvparten av norske arbeidere ikke organisert.
Årets LO-parole er «Trygghet i fellesskap». Ordene er enkle, men kraftige. Det er summen av arbeiderbevegelsens milepæler, store som små, som har skapt det norske, trygge fellesskapet.
Samtidig har vårens vakre streiker vist oss dette: Vi må aktivt stå opp for våre rettigheter og interesser, igjen og igjen. Enten det er for tariffavtale, verdige arbeidsforhold, eller kroner og øre. Eller for å sende et signal oppover, mot toppen.
Arbeidslivet og økonomien vår er i endring. Det vil stadig være arbeidsgivere som vil bruke dette som et påskudd til å begrense sine ansattes lønn og rettigheter.
Derfor er 1. mai, arbeidernes internasjonale kampdag, også dagen for å huske at vi fortsatt har mye å sloss for.
Vi må være årvåkne, og vi må organisere oss. Ikke minst må vi fortsette å støtte alle modige arbeidere som tar kampen. Både den store, og den lille.