Det er et paradigmeskifte for SV når partiet nå foreslår å endre sin tilnærming til Nato. Desto mer respekt står det av konklusjonen.
Gamle dogmer kan ikke være hellige, selv ikke når de utgjør kjernen i et parti.
I helga gikk partiets programkomité inn for å endre prinsipprogrammet. Krigen i Ukraina har snudd opp ned på den sikkerhetspolitiske situasjonen. Mange sentrale stemmer i partiet tok til orde for en nyorientering etter Russlands angrep. Med Sverige og Finland på vei inn i Nato, er det ikke lenger realisme i SVs ambisjoner for en alternativ nordisk forsvarsallianse. Komiteen finner at det ikke lenger er noe alternativ til Nato for Norge.
Ja til Nato er åpenbart et overraskende standpunkt for et parti som i 1961 ble grunnlagt på et nei til Nato. Nå skal partiet ikke lenger kjempe for norsk utmelding. Linjeskiftet skal vedtas av partiets landsmøte til våren. Det vil ikke skje uten kamp.
Å bryte med egen partiidentitet, er ingen smal sak. Selv ikke en god, demokratisk prosess i partiet vil forhindre at det vil smerte mange voldsomt. Særlig for de med dype røtter og lang fartstid i partiet. Også programkomiteen var delt. Til Klassekampen sier partiveteran Hallgeir Langeland at han vil kjempe imot og at han har tro på at det er mulig å få med seg landsmøtet på et videre nei. «Ut av Nato og nei til atomvåpen er viktige prinsipielle spørsmål for SV», sier Langeland. Det vil være et understatement å si at SVs landsmøte vil bli spennende.
[ Dagsavisen mener: Venstre ser til høyre, og begraver dermed sentrum i norsk politikk. ]
Uansett hva SVs partidemokratiet til slutt lander på, skal partiet ha ros for å våge å ta debatten og være pragmatisk i møte med en helt ny virkelighet. Når grunnlaget for partilinja, et nordisk forsvarssamarbeid, ikke lenger er mulig utenfor Natos rammer, må politikken endres. Gamle dogmer kan ikke være hellige, selv ikke når de utgjør kjernen i et parti. Evne til å tenke nytt og endre perspektiv, og om nødvendig snu i viktige spørsmål, er en politisk dyd i en omskiftelig verden.