Venstre har landsmøte denne helga. Det er et høyreparti som skal feire seg selv og utvikle politikk for de neste årene. Partileder Guri Melby har brukt uka før landsmøtet til å fortelle at døra til Arbeiderpartiet og Senterpartiet er stengt, men at Venstre gjerne samarbeider med Fremskrittspartiet.
Det politiske sentrum i Norge har lenge vandret på gravens rand. Nå har Venstre gitt det nådestøtet. En samling av Venstre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, den konstellasjonen som styrte landet i en periode på 1990-tallet med Kjell Magne Bondevik som statsminister, har sjelden vært et mindre realistisk alternativ enn i dag.
Selv om sentrum er dødt som et politisk alternativ, kan det av og til være lurt å møtes på midten
Det er ingen politisk tragedie at det såkalte sentrumsalternativet ikke lenger eksisterer. Men sentrums død peker mot at også vårt samfunn er mer fragmentert og polarisert enn vi kanskje liker å tenke på. Vi er i ferd med å nærme oss den tofrontspolitikken som preger andre land.
Det samme har skjedd hos vår sosialdemokratiske storesøster Sverige. Det nye Sverige består av to blokker, der høyresida nettopp vant valget og nå skal styre landet.
[ Lars West Johnsen: Atomvinteren kommer ]
Det kan være grunn til å rope et lavt varsku om denne tendensen mot politisk polarisering. Tonen i den politiske debatten er tidvis svært tøff, spesielt på sosiale medier. Det bidrar til vår gryende bekymring for utviklingen.
Venstre er egentlig det siste partiet av sentrumskameratene som forlater sentrum. Senterpartiet ble rødgrønt i 2005, etter å ha lukket døra for Høyre under EU-striden på tidlig 1990-tall. Kristelig Folkeparti tok et opprivende og skjebnesvangert veivalg i 2018, da partiet endte på høyresiden. Siden har KrF hatt store problemer med å markere seg, og partiet vaker nå under sperregrensen på målingene.
[ Eirik Hoff Lysholm: Kald krig utenfor stuevinduet ]
Vi står nå igjen en rekke partier som fordeler seg i to blokker: Venstresiden og høyresiden. Det er ikke nødvendigvis et problem – vi lever i en vanskelig tid, og skjerpede fronter kan bidra til å synliggjøre de politiske veivalgene vi står foran. Det er likevel grunn til å være oppmerksomme på denne tendensen til fragmentering og polarisering.
Det er verdt å minne om at mye god politikk er utformet som brede forlik i Norge. Selv om sentrum er dødt som et politisk alternativ, kan det av og til være lurt å møtes på midten.