14. oktober 2021 kunne Jonas Gahr Støre vise fram landets nye regjering, som statsminister for Arbeiderpartiet. Det er et langt og strabasiøst år siden.
Etter åtte år med borgerlig styre var forventningene til regjeringen Støre store. Rødgrønn side fikk 100 mandater ved valget, noe som må ses som en avvisning av Erna Solbergs regjering. Støre hadde dermed de beste forutsetninger for å bygge et solid regjeringsprosjekt.
Det er dessverre lite som tyder på at regjeringen vil få en enklere jobb framover
Det gikk galt allerede under regjeringsforhandlingene på Hurdal, i alle fall sett med Ap-øyne. SV trakk seg fra forhandlingene. Dermed fikk ikke landet den flertallsregjeringen Støre hadde lovet velgerne, men en mindretallsregjering bestående av Ap og Senterpartiet. Regjeringen har siden hatt motvind fra alle kanter.
Her fra da Støre presenterte sin nye regjering:
Det har vært en rekke interne kriser. Stortingspresidenten fra Ap måtte trekke seg etter avsløringer i pendlerboligskandalen på Stortinget. Hadia Tajik trakk seg som arbeids- og inkluderingsminister på grunn av samme sakskompleks. Det var et hardt slag for regjeringen å miste det som var ansett som et av få sterke kort. Også avgangen til forsvarsminister Odd Roger Enoksen (Sp) etter avsløringer om at han har hatt et seksuelt forhold til en svært ung kvinne, kostet for regjeringen.
Det er likevel den ekstremt krevende politisk situasjonen som først og fremst har preget Støre-regjeringens første år. Det har ikke manglet på utfordringer: Koronapandemiens foreløpig siste og uventede comeback på høsten i fjor, strømpriskrisen og, ikke minst: Krigen i Ukraina. Den brutale krigen har skapt en helt ny sikkerhetspolitisk situasjon, en europeisk energikrise og millioner av flyktninger fra Ukraina. Den er også en årsak til en dyrtid vi ikke har sett på tiår.
[ Jo Moen Bredeveien: Opp og ned med trivelige Trygve ]
Regjeringen sliter på meningsmålingene, og statsminister Støre er langt mindre populær enn forgjengeren Erna Solberg. Noe er selvforskyldt. Men det er også sant at regjeringen har fått den tunge oppgaven med å styre i en ekstremt vanskelig tid. Vi må tilbake til mellomkrigstiden for å finne en tilsvarende opphopning av mørke skyer på den politiske himmelen.
Det er likevel tegn til at ettåringen begynner å bli mer moden. Regjeringens første forslag til statsbudsjett, den første muligheten til å peke en tydelig retning, er godt politisk håndverk. Grunnrenteskatt for oppdrett og vindkraft er et fornuftig grep. Det samme er den omfordelende skatteprofilen, og den i norsk sammenheng moderate bruken av oljepenger.
Det er dessverre lite som tyder på at regjeringen vil få en enklere jobb framover. Krigen fortsetter. Inflasjonen truer med å bite seg fast. Mange går en tøff vinter i møte, også her i Norge. Det er å håpe at regjeringen nå har vokst seg inn i rollen og vil lose landet trygt gjennom det som venter.
