Praktikant. Internship. Dugnad. Betegnelsene kan variere, men opplegget er det samme: Unge mennesker på vei inn i arbeidslivet får «muligheten» til å jobbe gratis. Så vanker det kanskje ansettelse og lønn etter hvert.
Selv om Holzweiler ble avkledd, er den nakne sannheten at dette er et langt større problem.
Etter at Nettavisen og flere andre medier har omtalt hvordan Holzweiler utlyste et ulønnet internship på seks måneder, har det norsk motehuset beklaget og snudd. Også flere andre har sagt at de vil endre praksisen med at håpefulle ansatte jobbe gratis.
Det viser at uønsket oppmerksomhet kan ha stor betydning i bransjer som er avhengige av et godt omdømme. Men selv om Holzweiler ble avkledd, er den nakne sannheten at dette er et langt større problem. Avisa Oslo har avslørt hvordan frisører i kjeden Gevir må jobbe gratis for lukrative sponskunder. Tidligere har både sportskjeden XXL og elektrogiganten Power måttet tåle kritisk journalistikk om sin praksis der folk jobbet gratis. Også den gangen førte medieoppmerksomheten til at kjedene begynte å betale de ansatte for jobben de gjorde.
[ Konstruktivt om kansellering? ]
Det er gjerne bransjer med høy stas-faktor som bruker gratisjobbing på denne måten. Mote, PR, medier og enkelte useriøse aktører i finansbransjens ytterkanter. I denne delen av arbeidslivet er dårlig presse effektivt, fordi omdømme er så viktig. Men i lengden må ukulturen bekjempes med andre virkemidler enn kritisk journalistikk.
Praksisen skaper barrierer for vanlig ungdom som ønsker seg drømmejobber i attraktive bransjer.
Gratisarbeid i et motehus er et paradoks. Det er verken moderne eller lekkert å oppføre seg som en slags semi-adel som er så eksklusiv at det er lønn nok i seg selv å få lov til å jobbe for deg, i det som framstår som et seks måneder langt jobbintervju. Dessuten er denne måten å rekruttere på ekskluderende. Det er ikke vanlig ungdom fra middel- og lavinntektsfamilier som har muligheten til å jobbe i et halvt år uten en eneste krone i lønn. Får du derimot økonomisk støtte av dine velstående foreldre, kan det la seg gjøre. Praksisen skaper barrierer for vanlig ungdom som ønsker seg drømmejobber i attraktive bransjer.
«Vet du hvor mange som vil ha jobben din?» er motspørsmålet du møtes ved hvis du tar opp forholdene, har en tidligere gratisarbeider i Holzweiler fortalt til TV 2. «Vet du hvor mange som står sammen med meg?» kunne vedkommende ha svart dersom hun hadde vært fagorganisert og hadde hatt et forbund i ryggen. Men det har man som regel ikke i denne bransjen. Lav organisasjonsgrad gjør at folk som ikke har så mye de skulle ha sagt, blir enda mer utsatte. Derfor er kampen for et organisert arbeidsliv viktig.
Det andre virkemiddelet som kan brukes, er lovverket. Selv om det er partene i arbeidslivet som har ansvaret for lønnsfastsettelsen i Norge, håper vi arbeidsminister Hadia Tajik kan utforske hvilke muligheter myndighetene har til å regulere bort dette uvesenet.