Hvordan kan vi forebygge polarisering og rasering av den offentlige debatten, og skape et ytringsrom som både ivaretar spennet av meninger og menneskeverd?
Medieprofilene Frank Rossavik, Kjetil Rolness, Espen Goffeng og Alex Iversen er blant dem som har kommet med sterke advarsler om det noe uklare fenomenet kanselleringskultur. Med ulike eksempler, flest fra utlandet, men også noen fra Norge, tegnes et bilde av en potensiell alvorlig trussel mot ytringsfriheten.
En måte å forebygge polarisering og splittelse på, er å rette søkelys på det som kan forene
En av utfordringene i disse debattene, er at mange ulike saker og eksempler sauses sammen til å danne et påstått mønster, eller «kultur». Men sakene det refereres til som eksempler på kansellering eller scenenekt, er så ulike og har så mange lokale komponenter, at de ikke automatisk har noen verdi i norsk kontekst.
Vi snakker altfor lite om hva kanselleringskultur angivelig skal omfatte, hvor grensene går for problematisk utestengning og utfrysing og hva som er legitim meningsbrytning og forbrukermakt. Mange av eksemplene som blir løftet fram, gjelder aktører som lever av å selge noe, som bøker, kunst eller podkaster. Hvordan skal vi balansere mellom retten til å ytre og retten til å velge bort en aktør på ulike plattformer? Er det ikke positivt at stadig flere får være med å definere hva som er greit og ikke? At andre enn de som tradisjonelt har dominert den offentlige debatten, også får være med og prege diskursene i samfunnet vårt?
[ Russland frykter ikke våpen. Kreml frykter frihet. ]
For hva som til enhver tid er innafor og utenfor det samfunnet aksepterer, forandrer seg. Holdninger til kjønn, seksualitet, etnisitet og «norskhet» har endret seg dramatisk på bare noen tiår. Hva som kunne være politisk korrekt for noen tiår siden, kan være tabu i dag og vice versa. Den store forskjellen fra før og nå, er at langt flere har tilgang til å ytre seg offentlig og være med og påvirke samfunnets normer.
En måte å forebygge polarisering og splittelse på, er å rette søkelys på det som kan forene. Vi kan ta utgangspunkt i at de aller fleste samfunnsdebattanter ønsker et mest mulig likestilt og likeverdig samfunn, med like rettigheter og muligheter for alle. Vi kan imidlertid være uenige om hva det faktisk vil innebære, om hvordan vi kommer dit og hva som forhindrer et slikt ideelt samfunn for alle.
[ Nok en gang diskuterer vi hvem som skal betale for mensen. ]
Men det ville i det minste være en konstruktiv debatt hvis vi tok utgangspunkt i noen felles referanser, i stedet for å produsere stråmenn over en lav sko. Er det virkelig hold i at alle eksempler det vises til som kansellering, er en del av et større mønster? At tilhengere av kansellering og scenenekt er så store og mektige, eller er det egentlig forsvinnende få som har totalitære tendenser? At sakene i det hele tatt er slik det fremstilles i mediene? Er vi prinsippfaste i vårt engasjement for ytringsfrihet og liberale verdier? Er det prinsipper som leder an, eller er det tilhørigheten til og populariteten blant de vi identifiseres oss med som veier mest?
Jeg vil bruke to eksempler som illustrasjon på tematikk som handler om ytringsrom og tilgang til å påvirke den offentlige samtalen. Første eksempel: Vet du hvem som mottok Fritt Ords pris i fjor? Det er ikke så rart om du ikke vet det, fordi ingen medier dekket fjorårets prisutdeling. Prisen gikk til Olaug Nilssen, Bjørn Hatterud og Jan Grue, for viktige og banebrytende forfatterskap som har gitt personer med funksjonsnedsettelser en stemme i litteraturen. Ingen journalister var til stede på utdelingen, og ingen politikere eller ministre. Hvorfor blir ikke denne langt mer nærliggende hendelsen problematisert i større grad enn diverse eksempler fra utlandet om prisvinnende forfattere i hardt vær? Personer med funksjonsnedsettelser opplever konstant å bli holdt utenfor, både i yrkesliv, sosialt liv og politisk liv. Her snakker vi virkelig om usynliggjøring og utestengning, men det får ikke plass i debattene vi har om kansellering. Hvorfor det? Hva med alle de stemmene som aldri blir hørt? Som aldri blir invitert. Er ikke det et større problem, enn at stemmer med utallige medietreff og tilgang til en rekke arenaer blir møtt med motstand og forbrukermakt?
Et annet eksempel, med et selvkritisk blikk til oss som jobber med minoriteters rettigheter og antirasisme: Vet du hva antisiganisme er? Det er gruppebasert fiendtlighet mot rom, eller det som tidligere oftest ble kalt «sigøynere». Rom er en av de mest utsatte gruppene i Norge hva gjelder rasisme og diskriminering, men det blir sjelden adressert og løftet fram av antirasistiske organisasjoner. I en FAFO-rapport fra 2019 kommer det fram at 38 % av befolkningen ikke ønsker rom som nabo, 37 % ønsker ikke rom som inngiftet i familien og 45 % ønsker ikke rom som statsminister. Hvor er vårt engasjement mot rasisme mot rom? Hvorfor har vi denne blindsonen i vårt eget felt?
Kan vi ikke i stedet for å spinne på en meningsløs anti-woke diskurs, heller prøve å løfte fram stemmer som alltid er på sidelinjen? Som aldri i første omgang kommer i nærheten av en scene eller plattform å bli avinvitert fra? Hvis det virkelig er så bekymringsfullt med kanselleringskultur, så må det jo være viktig å se på hele bildet?
[ Kan du navnet på hun som vasker kontoret ditt. Som lager maten i kantina di? ]
De aller, aller fleste av oss ønsker et liberalt samfunn, hvor menneskeverd og meningsbryting harmonerer. Det konstruktive vil være å snakke om hvordan det kan bli en realitet for alle.
