I dag er det over. Verdens land går hver til sitt etter to ukers forhandlinger i Skottland om hvordan vi i fellesskap skal forhindre en klimakatastrofe.
Resultatet kunne vært langt verre. Glasgow ble ingen fiasko. Men en betinget suksess. Verden har tatt steg i retning av å oppfylle målene i Parisavtalen.
En motsetning på dette nivået ville derimot vært svært destruktiv.
Målet om å holde temperaturstigninga nede på 1,5 grader er slått fast politisk. Det er kommet på plass mange avtaler. Om metan, mot avskoging og kull, det er tatt initiativ mot olje og gass, og nye og forsterkede forpliktelser er gjort for kutt i klimagassutslippene. Det internasjonale energibyrået har uttalt at 1,5-målet er mulig hvis alle kuttløfter innfris.
Men ambisjonene ligger fram i tid. Kuttene som gjøres nå, er det verre med. Gapet mellom uttalte mål og faktiske kutt er stort. Dette illustrerte Støre-regjeringen godt denne uka ved å legge fram et budsjett med økte utslipp i 2022. Det er åtte år til Norge skal ha kuttet 55 prosent av sine totale utslipp.
[ 2022 må bli en dugnad for å opprettholde kanskje verdens beste kollektivtilbud. ]
Det man står igjen med etter Glasgow er likevel at et visst håp er tent. Så mange og så store krefter virker nå på så mange områder i verden at det på sikt gi vil resultater. Ikke minst har verdens to supermakter akslet ledertrøyene.
Kina og USA overrasket klimatoppmøtet onsdag kveld med å annonsere et nytt samarbeid og tettere dialog. Dette bygger ikke minst på at USA har tatt en etterlengtet lederrolle, etter at president Trump torpederte det internasjonale klimaarbeidet og trakk landet ut av Parisavtalen.
[ Det åpenbare faktum: Norge kan ikke få en bedre sentralbanksjef enn Jens Stoltenberg. ]
Samarbeidet mellom de to supermaktene, som sammen står for rundt halvparten av de globale utslippene, er langt på vei en nødvendighet. Men slett ingen selvfølge, slik det internasjonale samarbeidsklimaet har utviklet seg. Spenningen mellom de to er stigende og igjen snakkes det om faren for storkonflikter i verden. At de likevel finner sammen i spørsmålet om verdens klimautfordringer er løfterikt. En motsetning på dette nivået ville derimot vært svært destruktiv.
Stormaktenes anerkjennelse av skjebnefellesskap og vilje til å samarbeide om å nå et felles mål, skaper optimisme og håp. For at verden vil lykkes med å nå klimamålene og trygge framtida, men også for at klimaredningen som felles prosjekt, vil skape større tillit og varig fred.