Regjeringspartiet Venstre har landsmøte denne helga. Det er et parti i krise som samler seg digitalt etter en vond rekke nederlag og status som Frp-kollaboratør.
Vårt eldste parti har overlevd røffe tider før, men partiets ferske ledelse kan ikke lenger peke på at målinger svinger. For Venstre svinger de ikke. De er stabilt katastrofalt lave. Det vil si under sperregrensa.
[ Arkitekturopprøret fordummer en debatt som vi egentlig burde ta. ]
En fersk NRK-måling gir partiet en oppslutning på 2,9 prosent. Det er helt parallelt med der partiet ligger i snitt på målingene. Bare én gang har en månedssnittmåling ført Venstre over sperregrensa siden sommeren 2018. Blir dette valgresultatet vil det desimere partiets stortingsgruppe. Det vil være en brutal ny virkelighet når høsten kommer, ute av regjering og med bare to folkevalgte i nasjonalforsamlingen.
Venstre må stille seg spørsmålet om ikke de gikk for langt, for fort i sin reformiver.
Skiftet i oppslutning kommer med Venstres inntreden i Høyre og Frp-regjeringen i januar 2018. En lang, bitter maktkamp endte høsten i fjor med at Guri Melby ble valgt til ny leder etter Trine Skei Grande. Det er en åpenbar analyse at den nye ledertrioen med henne, Sveinung Rotevatn og Abid Raja ikke har tatt Norge med storm. Selv om alle tre har hatt rikelig anledning til å markere både seg og politikken som profilerte statsråder.
[ En deling av gamle Akershus virker som en god løsning. ]
Men det handler ikke bare om politikere uten appell, men også om svakt politisk håndverk. Venstre har hatt klimaministerposten i over tre år. Da regjeringens klimaplan endelig kom, klarte de ikke å skape enighet om den på Stortinget. Vi er godt ute i det første året klimaplanen skal gjelde for, og det blir i realiteten opp til en ny regjering å sette i gang.
Partiets reform for den videregående skolen, den såkalte fullføringsreformen, endte i et retorisk mageplask og full retrett. Innholdet i den endte i kulissene da kunnskapsminister Melby utbasunerte at religion, samfunnsfag, naturfag og geografi er «mindre fag som vi vurderer som nyttige hver for seg, men vi vil heller prioritere fag som er nyttige for alle å ha med seg».
[ Lønnsoppgjørene må ikke bli en alles kamp mot alle. ]
Heller ikke partiets største prestisjeprosjekt, den liberale rusreformen, endte godt for Venstre. Avkriminalisering av narkotika er et stort steg å ta, og debatten ble raskt voldsom og heftig. Store samfunnsendringer må modnes bedre enn det Venstre la opp til. I Arbeiderpartiet møtte rusreformen veggen. Der trengte en stor og bredt sammensatt folkebevegelse mer tid til å reflektere. Lille, urbane Venstre må stille seg spørsmålet om ikke de gikk for langt, for fort i sin reformiver. Skal man lede an, må man sikre seg at baktroppen henger med. Nå kan det ta minst fire nye år før man kan enes om en nødvendig rusreform. Venstre ville ha alt, og endte med ingenting. Det rammer de svakeste.
[ Det vil ikke være et før og et etter George Floyd. Han er i høyden et symbol. ]
Venstre står foran et svært vanskelig og skjebnesvangert stortingsvalg. De har bare seg selv å takke.