Vi trodde han mestret alt

Sist lørdag var en merkelig fotballdag. Så ufattelig gøy med seier på straffespark i Frankrike og så usigelig trist med min gamle lagkamerat Arild. «Det er med stor sorg vi fikk vite at Arild valgte å forlate oss i dag tidlig», het det i meldingen fra fotballfamilien fra Bodø.

Det brakte tankene 30 år tilbake i tid til mange hundre fotballtreninger i all slags vær. Vi var to spillere i samme posisjon, som begge skjøt med venstrebeinet, og som ofte ble satt til å terpe og trene sammen. Jeg husker fortsatt en gang treneren vår kom bort og spurte hva stillingen var. Vi spilte en mot en med små mål. 6–4, ropte jeg. Til han Eirik, svarte Arild. Da stoppet treneren opp og kom tilbake. Leder du, Eirik? Ja, svarte jeg. Jeg tror vi begge visste at det var et historisk øyeblikk.

Arild hadde mye bedre kontroll på ballen enn oss andre. Han var kjappest uten å se rask ut. Han skjøt hardest og best plassert uten å se ut som han brukte krefter på det, og han styrte oss andre rundt på banen uten å rope og skrike. Arild hadde en stille og naturlig autoritet ved seg, akkurat som vi hadde hørt om pappaen hans, Harald «Dutte» Berg.

Pappaen hadde vært Norges aller beste fotballspiller og de to storebrødrene var i ferd med å bli blant de beste. Arild tok imidlertid en pause fra fotballen da han var 20 år og kom aldri tilbake etter den sesongen han fylte 25. I et intervju med lokalavisa Bodø Nu i 2014 sa han at det interessante med ham egentlig ikke var hans fotballkarriere, men alt han kunne om egen diagnose, ME eller kronisk utmattelsessyndrom. Det intervjuet forklarte mye for mange som har kjent eller kjent til det største talentet i den beste fotballfamilien i Norge.

Arild snakket også om livet uten fotball: «Folk spør meg ofte om det der. Om jeg sørger over at jeg ikke fikk fullbyrdet meg selv som fotballspiller. Men greia med fotball; det handler like mye om da du var en liten gutt, du fikk være ute litt lenger på kvelden, du kom hjem med grønske på shortsen og la deg omtrent med fotballskoene på. Du skal vinne bra mange cupfinaler for å trumfe gleden du følte ved fotball som syvåring».

Jeg husker den gleden hos Arild. Fra treninger, kamper og timer med skuddtrening mot murveggen på parkeringsplassen utenfor Nordlandsbryggeriet, rett over gata for familien Bergs hjem i Parkveien. Dit strømmer det nå varme tanker fra en hel by og landsdel. Vi er mange som husker Arild som en ener og ei stjerne uten stjernenykker. Han var skapt for magiske fotballkvelder som den vi hadde samme dag som han valgte å forlate livet.