Vi hjemme

Dette hendte en fredelig hverdagsformiddag.

Jeg hadde nettopp hentet meg en kopp kaffe på kjøkkenet. Men idet jeg åpnet døra til det soverommet vi beærer med navnet «hjemmekontoret», holdt jeg på å få hjertestans. For der kom plutselig noe flaksende mot meg i vill fart! Jeg satte i et hyl og løp ut. (Forts.)

Dette er opptakten til min mest dramatiske historie fra livet på hjemmekontoret. For her skjer det ikke stort, si!

Les også: Under nedstengningen tror jeg mange kvinner følte at vi hoppet 30 år tilbake i tid

En dag alene på hjemmekontoret kan være veldig stille. Det skjer jo absolutt ingenting. Altså, det skjer noe på det mentale og digitale plan. Det chattes og ringes, det skrives og det leveres. Det er møter på skjerm og et ukentlig fysisk møte på arbeidsplassen. Men mesteparten av tida er du jo mutters alene.

Rundt deg er det helt, helt stille.

Når de andre kommer hjem, har du absolutt ingenting å fortelle fra dagen din. Du er offisielt verdens kjedeligste menneske. Du har ikke møtt noen, du har ikke kjørt T-bane, du har ikke lagt merke til noe på vei til jobben, du har ikke hatt noen ærender etterpå. Det er bare ikke noe å fortelle. Du vrir hjernen, men det eneste du finner på si, er: «Jeg tror vi må kjøpe mer kaffefilter».

Andre hjemmekontorkolleger forteller om det samme.

En kom ikke på noe annet å si ved middagsbordet, enn: «Tenk, robotstøvsugeren kom seg ikke over dørstokken i dag». En annen forteller: «Jeg hadde en husflue her på sensommeren, surret rundt til den ble borte en dag. Det var hyggelig med litt selskap».

Vi hjemmekontorister er ikke så mange som vi var i mars. Men vi er flere enn i august, i takt med stigende smittetall. En av tre sitter fortsatt på hjemmekontor, ifølge en ny undersøkelse fra Opinion. Og vi er jo de privilegerte, som kan utføre arbeidet hjemmefra, og dermed beholde jobben.

Vi ordner mer plass for helsearbeidere og alle de som er nødt til å bruke kollektivtrafikken. Vi er mindre utsatt for smitte. Og vi er altså de som syter over at vi ikke har noe fortelle ved middagsbordet.

Les også: Skavlan scorer lavt på medmenneskelighet: – Og dét er bra for jobben hans

Men noen av mine hjemmekontorkolleger har det mer spennende enn andre.

En kunne følge en innspilling av «4-stjernersmiddag» fra vinduet, og fikk se opptil flere kjendiser. En annen hørte plutselig støy fra gata utenfor, og kunne grepet konstatere at det der ble støpt ned fire gylne snublesteiner i asfalten, til minne om en jødisk familie som ble deportert høsten 1942.

Men: Hva var egentlig dette «noe» som plutselig kom flaksende mot meg på hjemmekontoret, i en eh, «vill fart»? Det var en spurv. En liten, vettskremt spurv som hadde forvillet seg inn vinduet. Etter det hylet løp jeg tilbake for å hjelpe den ut, men så kom den seg ut selv. Og yes: Endelig hadde jeg en saftig historie å fortelle ved middagsbordet!

Var det en ganske kjedelig historie, syns du? Vær nå grei. Ikke ta fra meg den spurven. Den spurven er alt jeg har.